Året 2020
Pandemien har avdekket, i tillegg til manglende beredskap på viktige felter, at norske helseforetak opererer med en for lav grunnbemanning – ikke minst innen bildediagnostikk.
Der tidligere generasjoner har kunnet fortelle om to verdenskriger, spanskesyke og livet før og etter penicillin – har etterkrigsgenerasjonene vært forskånet for de store katastrofer og hendelser som har snudd opp ned på samfunn. Så påviste kineserne et nytt koronavirus ved inngangen til året. Nå gjenstår det å skrive den endelige historien om koronaviruset av 2020 og ikke minst alle tiltak i kjølvannet av den pandemiske spredningen av viruset samt de samfunnsmessige følger det vil få.
Nå midt oppe i fase to av pandemien er det imidlertid klart at covid-19 ikke er en sykdom alle skal ha, selv om snittalderen blant de som er døde til nå i Norge, er høy. Vi gikk inn i mars måned, og den 12. stengte Norge mer eller mindre ned for å skåne sykehusene og tilgjengelig intensiv kapasitet. Det var forventet at situasjonen med en pågående pandemi ville legge stort press på de ansatte og arbeidstidsordninger. Inn i påsken kom det på plass en sentral avtale i regi av Unio som skulle regulere overtidsgodtgjøring ved overtid i tilfeller der turnuser ble endret med kortere tidsfrister enn vanlig.
I utgangspunktet var det positivt å få på plass en sentral avtale som så seg fore å ha felles reguleringer for ekstra innsats og overtid i en vanskelig tid. Imidlertid viste deg seg snart at det ble mye arbeid for lokale tillitsvalgte for å få radiografer og stråleterapeuter til å bli omfattet av avtalen. Her kunne de lokale HR-systemene vært smidigere. Vi har også sett at avtalene har blitt misbrukt til å legge opp til endringer i turnus på kortere varsel enn det reelt sett var behov for.
Da Norge stengte ned, måtte radiografer og andre sykehusansatte åpne opp for koronasmittede pasienter – noe som også innebar å sette til side enkelte andre pasientgrupper. Manglende beredskap og kapasitet ved norske sykehus ble åpenbar, det være seg tilgjengelig smittevernutstyr, men også på sentrale funksjoner som intensivkapasitet. Norske sykehus var i utgangspunktet fylt opp med pasienter, også i korridorene, da pandemien rammet verden og Norge. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) har norske sykehus et høyere belegg i det daglig enn sammenlignbare land innen OECD-området. SSB-tallene er riktignok noen år gamle, men viser at norske sykehus har et belegg på i overkant av 90 prosent, mens snittet blant de sammenlignende landene ligger godt under 80 prosent.
I Norge er det ingen politisk bestemt grense for hva belegget maksimalt skal være, men Helsetilsynet har anbefalt at gjennomsnittlig belegg ikke bør overstige 85 prosent ved akuttavdelinger. Ved avdelinger med mye planlagt aktivitet er anbefalingene mellom 90 og 95 prosent. Samlet sett resulterer det i at norske sykehus er helt på topp når det gjelder belegg, dette er blant annet et resultat av at norske sykehus bygges for små og ikke er tilpasset den store befolkningsøkningen vi har sett de siste 20 årene. Et høyt belegg betyr at liggetid må ned – som igjen gir kortere frister for utredning og behandling – og derav stort press på tjenester som bildediagnostikk.
I Fafo-rapporten «Mellom menneske og maskin» kommer det fram at norske radiografer ved inngangen til pandemien arbeidet i en presset tjeneste, bildediagnostikk var og er en etterspurt tjeneste – med eller uten en pandemi gående. Pandemien har avdekket, i tillegg til manglende beredskap på viktige felter, at norske helseforetak opererer med en for lav grunnbemanning – ikke minst innen bildediagnostikk, det er svært lite å gå på, og radiografer og stråleterapeuter er i stor grad sine egne vikarer.
Overtidsbruken er stor, og radiografer opplever oftere enn andre yrkesgrupper at de må arbeide i et høyt tempo. Det er langt fra et ideelt utgangspunkt når vi nå nærmer oss en ny topp i smittespredningen – her kan liten tue velte store lass. Vi har sett at det skal relativt få radiografer til i karantene før tjenestene lider og presset øker på de som står igjen. I utgangspunktet ligger det ikke an til en ny sentral avtale som regulerer og gir fritak fra hovedreglene i arbeidsmiljøloven på arbeidstid samt varslingsfrister, så vil nok utviklingen med pandemien nasjonalt bli avgjørende for om det tas initiativ fra sentralt hold i retning en ny avtale.
Uansett vil sykehusene stå overfor store utfordringer dersom pandemien utvikler seg dithen at den for alvor legger beslag på tilgjengelige ressurser. Pandemien har vist hvor avhengige vi alle er av radiografer og andre helsearbeidere som står i førstelinjen i denne situasjonen. Helseforetakene har nå en gylden mulighet for å sette pris på og anerkjenne den innsatsen radiografer gjør døgnet rundt – 365 dager i året. De pågående lønnsforhandlingene er en god mulighet for arbeidsgivere å gjøre nettopp det, sette pris på innsatsen til radiografer og stråleterapeuter. bent.r.mikalsen@radiograf.no
