CT, menneskets viktigste venn

I år er Norsk Radiografforbund 50 år. I den forbindelse har vi invitert en rekke personer som har vært sentrale innen NRF og/eller fagets utvikling til å skrive tekster der de ser tilbake på en del av forbundets eller fagets historie.

«Kan du skrive en jubileumskronikk om CT?» sto det i mailen som poppa opp en dag tidlig i mai. Selvfølgelig kunne jeg det! Så artig å bli spurt. Innleveringsfristen var i midten av juni på en dato som føltes lenge til. Ja, jøss dette var innen rekkevidde.

Radiografen 

Vipps står det juni på kalenderen. Deadline nærmer seg med stormskritt og det er på tide å samle tankene som har surret i hodet.

Tidspress vipper ikke en radiograf av pinnen. For det er radiograf jeg er. En radiograf som synes det er stor stas når folk jeg møter, veit hva en radiograf gjør. En radiograf som er glad det har blitt lenger mellom de som spør om det ikke er et veldig begrensende yrke og tror jeg jobber som radiotelegrafist på båt.

Det tar tid å bygge en merkevare. Radiografen er på vei. Vi har kommet oss ut av mørkerommet og fram i dagslyset. Våre hjelpemidler er kjent i befolkningen og jeg tør våge påstanden at alle er i kontakt med vår kompetanse i løpet av livet.

Sentralt 

CT er i mine øyne selve hjertet i en røntgenavdeling. Slik var det ikke da CT-en så dagens lys i 1972. En undersøkelse av hjernen tok flere timer, og bildene var ikke klare til å tolkes før etter dager. Likevel forsto verden at denne maskinen var av så stor betydning at oppfinnerne Godfrey Hounfield og Allan McLeod Cormack i 1979 ble tildelt nobelprisen i medisin. Norge fikk sin første CT i 1975. Etter dette havnet CT-en i hamsterhjulet. Hele tida jagende etter å bli bedre. Opptakstiden ble raskere, scanområdet større, stråledosen til pasient lavere og bildene var klare for radiologen i løpet av minutter.

Sanitetsforeninger og «sykehusets venner» over hele landet samlet inn penger. Alle ville ha en CT på sitt sjukehus. Det er ikke rart, for maskinen endret spillereglene. Tilstander kunne påvises og behandles. Et hjerneslag kunne diagnostiseres som en blødning eller en blodpropp, og pasienten ville motta målrettet behandling. Store, kompliserte og smertefulle inngrep ble etter hvert erstattet av korte, smertefrie CT-undersøkelser. Maskinen endret hverdagen både for pasienter og radiografer – ja for alle.

Beredskap 

Skal man drive et fullverdig tilbud innen bildediagnostikk, er en CT sentral. Et akuttsjukehus kan ikke drives uten CT. Aller helst bør de ha to for tilstrekkelig beredskap ved nedetid. Min arbeidsplass, Ringerike sykehus, er et akuttsjukehus. Bare dager før 22. juli 2011 var vår eneste CT-maskin tilbake i drift etter flere dager med driftsstans grunnet bytte av røntgenrør. Det hadde vært krise om vi var uten CT når Oslo-sykehusene stengte sine dører for å ta seg av de skadde fra Regjeringskvartalet. Hvordan skulle våre 35 pasienter fra Utøya blitt undersøkt og behandlet korrekt dersom vår CT var ute av drift? 16 av disse pasientene hadde skuddskader og CT-undersøkelser var nødvendig for det livreddende arbeidet. Det var fire hektiske timer bak skjerm og tastatur mens to dyktige radiografer tok seg av alt som skjedde inne på laben.

Fagutvikling 

Norsk Radiografforbund har gjennom utallige kurs vært med og bidra til å øke fagkompetansen til oss som jobber med CT. I 2020 åpnet de for at man kunne søke om spesialistgodkjenning i CT. Ved noen sykehus har denne godkjenningen gitt innehaveren et kronetillegg årlig. Kompetanse skal lønne seg!

Radiografforbundets (foreløpig) siste nye fagsatsning er opprettelsen av nasjonale faggrupper. Her vil medlemmene få mulighet til å styrke profesjonen, gjøre oss mer synlige og kanskje også bli enige om bestepraksis i standardutredninger på CT og for andre undersøkelsesmetoder.

Strålevernforskriften 

Strålevernforskriften § 48 sier: «Virksomheten skal sørge for at helsepersonell som betjener strålekilder som beskrevet i denne bestemmelsen, har strålevernskompetanse tilpasset bruksområdet. Virksomheten skal sørge for at helsepersonell som skal betjene røntgen- og MR-apparatur; er radiograf, relevant legespesialist eller tannlegespesialist i kjeve- og ansiktsradiologi. Krav til spesialistgodkjenning for leger gjelder ikke for enkel røntgenapparatur.»

Skal andre yrkesgrupper betjene en CT, er det ikke tillat med mindre man har søkt om og fått innvilget dispensasjon fra Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA). Dette sier alt om hvor viktig radiografen er i diagnostikken og et moment som neppe hadde blitt med om vi ikke hadde hatt et fagforbund som er med på å bekrefte radiografens uunnværlige rolle i et samspill med andre profesjoner.

Framtida 

Så hvor er CT på vei? Hva skjer i framtida? Man skal være forsiktig meg å spå, men inne i glasskula mi ser jeg at CT fortsatt vil spille en viktig rolle for traumepasienten og utredning av slagpasienter. En CT-undersøkelse er perfekt i en uavklart situasjon. Den er lett tilgjengelig, gir raskt bilder som bidrar til diagnose, har få begrensinger og krever lite av pasienten.

Jeg ser også en økt pasientmengde. Kreftutredning i pakkeforløp, fokus på rask undersøkelse og riktig diagnose i samme periode som eldrebølgen slår til for fullt, vil kreve mye av oss. Teknikken vil bli omfattende og undersøkelsene sammensatte.

«Det er bare en CT av magen». sier bestillende lege på telefonen. At en CT av magen kan gjøres på uendelig mange måter, er ikke nødvendigvis det de tenker på.

Kunstig intelligens vil komme som et lokomotiv. Jeg håper det vil være med på å gi oss et overskudd slik at vi kan ta vare på møtene med pasienten. At vi kan slutte å haste videre til neste undersøkelse før vi er ferdig med den vi holder på med. For oss er pasienten et av mange møter i løpet av en arbeidsdag, for pasienten er vi kanskje det viktigste møtet den dagen. Ta vare på øyeblikket. Ta vare på pasienten. 

post@holdpusten.no