Da MR kom til Norge

Det må ha vært en gang i 1984-85 at jeg så de første NMR-bildene på røntgenavdelingen ved det som da het Regionsykehuset i Trondheim (RiT, dagens St. Olavs hospital). Bildene viste NMR av caput hos en lokal pasient, tatt i Tyskland. Vi var overbegeistret, men likevel skeptiske til hvordan dette ville utvikle seg.

Da jeg på nyåret i 1986 flyttet nordover, ble det sagt at NMR skulle komme til RiT, men det var nok få som hadde trodd at i løpet av samme året skulle bygg, utstyr og drift være på plass i det nye MR-senteret. Allerede i mai 1986 var første stillingsannonse for MR-operatører ute, og dette var det mange som fant interessant. Det ble lyst ut én sykepleierstilling og to radiografstillinger, noe som skapte undring om hva jobbene egentlig gikk ut på. (1)

Anskaffelse av MR i Norge var ikke uten hindringer, og skapte mye politisk debatt. Helsedirektoratet ønsket å starte med én maskin for å få erfaring, og så utvide antallet etter hvert. Etter mange avveininger ble det fra myndighetene, i 1984, bevilget 40 millioner til innkjøp av to maskiner, til Rikshospitalet og Trondheim. Innkjøp skulle samkjøres, og etter forhandlinger endte det med at man fikk fire maskiner for pengene. I tillegg hadde en hotelldirektør i Stavanger fått klarsignal om å starte en innsamlingsaksjon for anskaffelse av maskin til sykehuset der. (2)

Stavanger ble først ut med drift med sin Philips Gyroscan S5 i mai 1986. Trondheim startet med pasienter i august samme år med sin Philips Gyroscan S5, og i desember også med Philips Gyroscan S15, men med offisiell åpning i januar 1987. Rikshospitalet, med utstyr fra Siemens, og Radiumhospitalet med GE-utstyr, hadde offisiell åpning i september 1987.

Ved oppstart var det ansatt både røntgensykepleier og radiograf i Stavanger og i Trondheim (der undertegnede var radiografen), ved Rikshospitalet var det to radiografer.

Opplæring av alt personell var i hovedsak intern, via applikasjonsspesialister fra leverandører og hospitering i utlandet. For oss radiografer var det viktig å ha godt samarbeid med radiologer, fysikere og ingeniører for å tilegne oss den kunnskap vi behøvde for å kunne håndtere utstyr og ny, fremmed teknologi i tillegg til å ivareta pasientene.

Det fantes ikke mye tilgjengelig litteratur eller mange kurs, og Google var ikke «født». For det meste var det kurs i utlandet, helst for radiologer og fysikere. Ved universitetet i Aberdeen i Skottland ble det avholdt NMR Summer School i 1987, og det var ikke selvsagt at en radiograf skulle få plass, men det fikk jeg. Det ble en uke med for meg komplisert fysikk og mange utfordringer, men det var meget lærerikt. At det var behov for innspill fra en som var vant til å forholde seg til pasienter, var også nyttig for kurslederne.

MR-senteret opprettet en egen undervisningsavdeling hvor det ble gitt kurs i MR-billeddiagnostikk og spektroskopi for både nasjonale og internasjonale deltagere. Det ble jobbet hardt for å få til tilbud til oss radiografer, og første kurs ble avholdt i april 1988, i samarbeid med Utdanningskomiteen i NRF. Etter hvert tok NRF over kurstilbudet i MR, og disse kursene tilbys nå jevnlig til vitebegjærlige radiografer.

Etter mye press og etterspørsel ble MR også et eget fag på radiografutdanningene, og det ble etablert en etterlengtet videreutdanning ved det som da het Høgskolen i Sør-Trøndelag (som i dag er del av NTNU) høsten 2003. Med masse dyktige forelesere, både fra lokalmiljøet og landet ellers, var dette med på å øke kunnskapen blant radiografene enda mer. I dag er det mange radiografer som har utvidet sin kunnskap ytterligere ved å gjennomføre masterstudier innenfor fagfeltet.

Den aller første norske radiografen med master i MR er Eldrid Winther-Larsen. Hun tok heltidsstudiet ved University of Hartfordshire i England og ble uteksaminert i 1998.

Den internasjonale radiograforganisasjonen, ISRRT, avholdt et Europa–Afrika-møte på Feiring i juni 1990 i samarbeid med NRF. Det viktigste punktet på programmet var å få sluttført 17 års arbeid med dokumentet «Role of the radiographer in Europe», og samtidig få med nye spesialiteter som blant annet MR og DSA (angiografi).

Jeg ble invitert som foreleser, og var med i gruppen som tok for seg MR. Dokumentet kan vel anses som det første av utkast hvor MR-radiografen er spesifikt nevnt. (4)

Norge har opp gjennom årene hatt meget god utvikling av radiografer med stor fagkunnskap innen MR. Dette har også medført at mange MR-radiografer har stilt sin kunnskap til disposisjon til kolleger og som forelesere på kurs og kongresser, både i inn- og utland.

Med den rivende utviklingen av teknologien innen MR er det fantastisk å erfare at unge radiografer ivrig følger i fotsporene etter oss som har gleden av å ha fått vært med i mange år.

Lykke til i årene som kommer!

post@holdpusten.no

Referanser

1. Nasjonalbiblioteket (2022): Adresseavisen, Trondheim, stillingsannonse (juni-86)
2. Hans-Jørgen Smith: The Introduction of MR in the Nordic Countries with Special Reference to Norway: Central Control Versus Local Initiatives. Journal of Magnetic Resonance Imaging 13:639-644 (2001)
3. Philips Medical Systems: “Nyhetsbrev” (november 1986)
4. Hold Pusten 8/90 16-19: Internasjonalt møte på Feiring