Et historisk tilbakeblikk

Alt har en begynnelse. For Norsk Radiografforbund (NRF) startet det hele på et stiftelsesmøte i 1973. Forbundet skulle være partipolitisk uavhengig. Selv om formuleringene har endret seg over tid, har en av grunnpilarene alltid vært partipolitisk uavhengighet.

Min inntreden i NRF var i 1997, da jeg med et knapt flertall ble valgt til forbundsleder. På dette tidspunktet var egne erfaringer fra fagforeningsarbeid relativt små. Riktignok hadde jeg noen år tidligere vært leder av forbundets utdanningskomité, med det resultat at komiteen ble nedlagt. Forslaget om nedlegges kom fra komite selv, basert på misforholdet mellom intensjon, forventninger og tildelte ressurser. I kjølvannet av dette ble også andre komiteer nedlagt, og komiteene gjenoppsto aldri i sin daværende struktur. I ettertid kan man vel trekke den slutning at frivillighetens tid var forbi. Satsing på fag og fagutvikling kunne ikke lenger baseres på frivillighet og personlig engasjement. Ønsket man resultater, måtte også ressurser tildeles.

Som nyvalgt leder gikk jeg inn i gjerningen med friskt mot og et glødende engasjement. Retningen var fremover, og læringskurven var i perioder ganske så bratt. Som ved lønnsoppgjøret i 1998, da vi som forbund endte opp med streik både i Oslo kommune og Kommunenes Sentralforbund (KS), områder der forbundet hadde eget partsforhold. Streiken i Oslo kommune i 1998 ble historisk. Sammen med sykepleierne og jordmødrene fikk vi arbeidsgiver tilbake til forhandlingsbordet, og resultatet ble økte lønnsmidler til våre grupper.

Ved min inntreden som forbundsleder valgte jeg å ikke se meg tilbake. Men i forbindelse med forberedelsene til denne kronikken har jeg derimot søkt tilbake i forbundets historie. Det har vært utrolig interessant å ta et tilbakeblikk i gamle dokumenter, der saker og prosesser avdekkes som jeg ikke hadde anelse om i min tid som forbundsleder. Jeg er imponert over det engasjementet som utspant seg i 1985–86, da NRF i løpet av vel et år hadde tre ledere og forbundsstyrer.

NRF hadde på dette tidspunktet kommet til et punkt der behovet for å bli en selvstendig organisasjon var satt på dagsordenen. Frem til 1.01.1987 var NRF en del av Kommunalansattes Fellesorganisasjon (KFO), underlagt YS som hovedorganisasjon.

Saken om ny hovedorganisasjon avdekket derimot interessemotsetninger i medlemsmassen. Noen ønsket å reforhandle vilkårene for fortsatt samarbeid med KFO, andre mente at tilknytning til LO var det rette, mens en del ønsket å utrede vilkårene for et fremtidig medlemskap i Akademikernes Fellesorganisasjon (AF).

Dette ble et hett tema og ble diskutert på generalforsamlingen i 1985, med det resultat at styret trakk seg. Et nytt styre med Bjørn Hjelmstad som leder overtok. De fikk i oppdrag å utrede og tilrettelegge for innmelding i ny hovedorganisasjon.

Saken ble lagt frem på generalforsamlingen i Fredrikstad våren 1986 uten at en avgjørelse ble tatt. På grunn av heftige diskusjoner om organisasjonstilknytning ble heller ikke ny leder valgt. Styret konstituere seg selv, og satt til det ekstraordinære landsmøte 20. september 1986. Internt i NRF var saken om valg av organisasjonstilknytning så krevende at valgkomiteen hadde lagt frem tre ulike innstillinger på forbundsstyre, et for LO, et for videre samarbeid med KFO og et for innmelding i AF. På det ekstraordinære Landsmøte i 1986 ble AF valgt, og idet valget falt på AF, ble Marit Leknes valgt til leder.

Etter valget av AF som hovedorganisasjon startet en ny epoke i NRF. Vilkårene for å tilslutte seg AF var blant annet at forbundet måtte ha et eget sekretariat, samt en lokal oppbygning som grunnlag for valg av delegater til landsmøtet. På dette tidspunktet blir NRFs organisatoriske oppbygging med fylkesvise enheter etablert, noe som var naturlig da sykehusene den gang var underlagt fylkeskommunalteierskap. Forbundets organisasjonsoppbygging ble regulert gjennom vedtektene, og sto seg godt frem til 2001 da Stortinget fattet vedtak om statlig overtakelse av sykehusene. Sykehusene ble da organisert i selvstendige helseforetak underlagt regionale enheter (helseforetaksreformen). For NRF skapte dette ikke bare organisatoriske og strukturelle utfordringer, men også tariffmessige problemstillinger, da enkelte av helseforetakene med underliggende sykehus krysset fylkesgrensene. Resultatet av Helseforetaksreformen ble at NRF i endret sin organisatoriske oppbygning, og forbundets lokale enheter gikk fra å være fylkesvise, til å bli koblet opp mot det enkelte helseforetak.

I den første perioden hadde ikke forbundet egne lokaler, heller ikke egne ansatte. Først på begynnelsen av 80-tallet fikk forbundet eget kontor som var betjent én dag i uken. I 1982 inngår NRF samarbeid med KFO og får disponere lokaler hos dem. Dette vedvarer frem til 1. januar 1987 da samarbeidet avsluttes, og NRF inngår som en del av AF. Innmeldingen i AF stilte krav til sekretariatsfunksjon, og aktualiserte dermed bemanningsspørsmålet. Fra januar 1985 hadde organisasjonssekretær Stanley Johannessen betjent kontoret på full tid, og ved overgang til AF frikjøpes generalsekretær i hundre prosent stilling. Samtidig inngås det leieavtale om lokaler sammen med andre organisasjoner i Lakkegata 19. Sekretariatet var ikke lenger bare en adresse, men et sted med egne kontorer, fellesarealer og gode arbeidsforhold for egne ansatte.

NRF hadde seks kontorer og et lite møterom. I perioden 1998–2004 ekspanderte aktiviteten i NRF, noe som medførte at antall medarbeidere i løpet av få år hadde økt fra 2 ½ til 7 personer. I tillegg til generalsekretær og frikjøpt forbundsleder var stillingen som kontormedarbeider økt til 100 prosent, Hold Pustens redaktør var ansatt i 100 prosent stilling, det var opprettet ny stilling som informasjonskonsulent, og fagutviklingskonsulent var på plass. Forbundet fikk virkelig kjenne på vekstsmerter da forhandlingskonsulent ble ansatt uten tilbud om fast kontorplass. Et trillebord ble løsningen, og arbeidstiden for forhandlingskonsulenten ble utøvet fra tilfeldige ledige kontorplasser eller på forbundets interne spise- og møterom.

Styret hadde gjort jobben sin. Målsettingen om økt satsing hadde tatt form, kompetansen i eget sekretariat var på plass, men forbundet hadde vokst ut av lokalene. Snart flyttet forbundets sekretariat med glede og pågangsmot inn i egne lokaler i Rådhusgata 4 i Oslo sentrum. Endelig herre i eget hus!

Allerede fra oppstarten på 70-tallet jobbet forbundet som interesseorganisasjon aktivt for ivaretakelsen av radiografenes profesjonsinteresser og faglige identitet. Avgjørelsen om å etablere en egen grunnutdanning i 1973, hadde medført at radiografene ble en ny yrkesgruppe på sykehusene, på røntgensykepleiernes domene. Dette var ikke like enkelt alle steder, posisjonene var ikke gitt. Erindringer fra egen inntreden som radiograf ved Regionsykehuset i Tromsø i 1977, tilsa at alle røntgensykepleiere ble oppgradert til avdelingssykepleiere. Fortrinnet vi som radiografer derimot hadde, var at vi kom inn med kunnskap gjennom et utdanningssystem, basert på faglige kvalifikasjoner gjennom beståtte eksamener. For radiografene ble dette et pre-, det skapte faglig samhold, var identitetsskapende og inspirerte til fagutvikling. Jeg berømmer alle radiografene som i ettertid har vært pådrivere i utviklingen av eget fag, fra enkle prosjekter, til økt kunnskap gjennom utdanning og forskning.

Men det politiske støtet som avdekket stor mangel på radiografer og stråleterapeuter, kom først på slutten av 90-tallet, da en ekspertgruppe i juni 1997 legger frem innstillingen Omsorg og kunnskap – norsk kreftplan. I utredningen fremmes ulike forslag, blant annet tiltak for å øke muligheten av helbredelse ved tidlig diagnostikk, og ikke minst øke kapasiteten på helbredende og lindrende strålebehandling. Regjeringen utarbeidet en Nasjonal kreftplan, og setter seg mål om en landsdekkende mammografiscreening, samt at stråleterapikapasiteten skal bygges opp i henhold til WHOs anbefalinger. Utbyggingen av stråleterapi og utvidelse av mammografiscreeningen ble fremholdt som de største satsingsområdene i kreftplanen, og i kjølvannet av dette dukket mangel på radiografer og stråleterapeuter opp. For radiografene innebar dette at flere høgskoler startet opp med grunnutdanning, og det det ble gitt økte bevilgninger til videreutdanninger i stråleterapi og mammografi.

I det mangelen på stråleterapeuter avdekkes, lansertes ulike tiltak for å avhjelpe situasjonen. Et forslag var å gi opplæring til hjelpepersonell som skulle bistå stråleterapeutene i å forberede pasientene til behandling. Prosjektet ble utprøvd, men medførte ikke mer effektiv behandlingstid. Tiltaket døde hen. På Radiumhospitalet åpnet ledelsen for at andre profesjoner kunne tilsettes i stråleterapeutstillinger, og da sykehuset ved utlysning oppfordret sykepleiere og bioingeniører til å søke på stråleterapeutstillingene, kom en spontant reaksjon fra forbundets medlemmer. Helsemyndighetene støttet tiltaket, samtidig som det også lå i kortene at disse kunne ta videreutdanning i stråleterapi. Dette skapte ikke bare uro og konflikt ved stråleterapiavdelingen på Radiumhospitalet. På forbundskontoret rullet det inn underskriftslister fra samtlige stråleterapisentrene. Et samlet korps av stråleterapeuter reagerte med sinne, og kunne ikke godta at andre ”ukvalifiserte” yrkesgrupper ble oppfordret til å ikle stillinger der de ved tilsetting ble etterspurt spesialkompetanse. Situasjonen utspant seg primært ved Radiumhospitalet, men hadde fått ringvirkninger på alle stråleterapisentrene i landet.

Forbundet støttet stråleterapeutene. Situasjonen opplevdes så alvorlig at jeg som forbundsleder ba Per Bleikelia på Radiumhospitalet om å få ordnet et møte i departementet. Resultatet var at det ved opptak til videreutdanning i stråleterapi ble krav om kunnskap innen strålefagene på nivå med grunnutdanningen i radiografi.

I den første tiden hadde ikke NRF egen forhandlingsrett, og medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår ble ivaretatt gjennom samarbeidet med KFO. Imidlertid opphørte dette da NRF ble en del av AF. Eget partsforhold derimot oppnår NRF med KS først i forbindelse med lønnsoppgjøret i 1988 da NRF blir part i hovedoverenskomsten og skal forhandle via AF. En gledens dag for forbundet. Eget partsforhold rangeres høyt innen tariffpolitikk, og nok en ny epoke tar til. Forbundet var akseptert som part i arbeidslivet, og var gitt et selvstendig ansvar for egne tariffavtaler.

I de påfølgende årene inngikk NRF tariffavtaler via AF. Men intet varer evig, heller ikke AF, og i 2001 blir AF oppløst. For NRF får dette store konsekvenser ikke bare organisatorisk, men også tariffmessig. Spesielt blir dette problematisk innenfor det statlige tariffområde, der NRF er avhengig av å være tilsluttet en hovedsammenslutning for å være omfattet av inngåtte avtaler. På dette tidspunktet hadde NRF mange medlemmer ved Rikshospitalet og Radiumhospitalet. Prosessen med helseforetaksreformen var påbegynt, men ingen ting var avklart. NRF valgte derfor å tilslutte seg YS. Valget gjøres for å ivareta de tariffmessige vilkårene for forbundets statlige medlemmer. Oppholdet i YS ble ikke langvarig. I det helseforetaksmodellen var på plass, og sykehusene ble organisert som statlige helseforetak, åpnet det seg nye muligheter. NRF gikk inn for å få på plass den lokale lønnsdannelsen.

Det store steget i forbundets tariffpolitikk skjer ved overgang fra sentral til lokal lønnsdannelse. Dette skjer ved det enkelte helseforetak. Sentralt avtales kun de overordnede rammene for lønnsoppgjøret, mens de lokale parter gjennomfører forhandlingene og undertegner inngåtte tariffavtaler. Utfordringen for forbundet ble å dyktiggjøre de tillitsvalgte, og intensivt skoleringsarbeid ble iverksatt. De tillitsvalgte måtte føle seg trygge i møte med de lokale arbeidsgiverne. Skolering av tillitsvalgte ble en prioritet. Resultatet ble to årlige tillitsvalgtsamlinger der tidsaktuelle temaer inne lønn, tariffarbeid og arbeidsliv ble satt på dagsorden. Ting hadde endret seg på få år. Fra samarbeidet i Lakkegata der NRF årlig fikk skolert 4-6 tillitsvalgte, til samlinger med 50-60 tillitsvalgte to ganger i året. Nok et steg i profesjonaliseringsprosess var iverksatt, samtidig hadde maktbalansen internt i organisasjonen forflyttet seg, - fra sentralt til lokalt nivå.

Historisk har NRF gjennom en årrekke engasjert seg internasjonalt, og deltatt på møter både med den internasjonale radiograforganisasjonen (ISRRT), med den europeiske radiograforganisasjonen (EFRS) og innenfor det nordiske samarbeidet. Til å begynne med var representasjon i ISRRT delt med røntgensykepleierne, men etter at røntgensykepleiegruppen ble nedlagt, fikk NRF fullverdige rettigheter i ISRRT, og i 1999 ble Niru Kolmannskog valgt til visepresident i ISRRT med ansvar for Europa/Afrika. På det tidspunktet var Kolmannskog forbundets internasjonale representant og jobbet parallelt på nordisk nivå, der hun fikk på plass en samarbeidsavtale med de nordiske radiologforeningene. Avtalen omfattet samarbeid mellom de nordiske radiolog- og radiografforeningene om fremtidig arrangøransvar for Nordisk kongress. Denne samarbeidsavtalen står seg den dag i dag, nå også med de medisinske fysikerne som medarrangører.

Mitt første møte med de nordiske radiografforeningene skjedde da Norge hadde arrangøransvaret på slutten av 90-tallet. På møtet deltok representanter både fra røntgensykepleierne og radiografene. Agendaen var å berette hva som hadde skjedd i året som var gått, deretter ble deltakerne invitert på felles middag, før de enkelte dro hver til sitt. For meg opplevdes dette underlig. Dette var mulighetens arena for samarbeid, og på neste møte fremmet NRF forslag om å bruke de nordiske møtene til å diskutere saker av felles interesse. Felles logo ble første sak på samarbeidsarenaen, og da det begynte å røre seg i ISRRT om å etablere et egen europeisk organisasjon, ble det nordiske samarbeidet viktig for NRF.

Som forbundsleder var jeg engstelig for at NRF kunne bli stående utenfor, da blant annet intensjonen med en egen europeisk organisasjon (EFRS) var å kunne jobbe direkte mot EU-parlamentet. Min bekymring var: «Hva da med NRF?», da Norge ikke var med i EU. I denne fasen ble det nordiske samarbeidet viktig for NRF. Det ble opprettet en prosjektgruppe som skulle utarbeide forslag til struktur og styringsform for et fremtidig EFRS. Jan Sørbø ble valgt til å representere Norden i denne prosjektgruppen. Takket være våre nordiske kolleger fikk NRF en viktig posisjon på et tidlig stadium i EFRS-prosessen. I ettertid har de nordiske landene alltid hatt felles møte før de europeiske og internasjonale møtene. Samarbeidsarenaen fungerer fortsatt. Gjennom dette samarbeidet ble Norden en sterk blokk, og ble til tider omtalt som «den nordiske mafiaen».

Et av mine siste ønsker i rollen som forbundsleder var å få Radiografifaglig forskningsforum (Radforum), integrert i NRF. Skepsisen var til dels stor internt i forumet, men med en langsiktig plan falt brikkene på plass litt etter litt. Og i mai 2014 ble Radforum tatt opp som egen faggruppe i forbundet. En stor takk til alle de som bidro i denne prosessen. Med dette var NRF rustet til selv å kunne ta ansvar for utviklingen av egne fagområder. Og på landsmøtet i 2015 ble forskning for første gang lansert som et eget satsingsområde i forbundets strategidokument. Nok en milepæl var oppnådd.

post@holdpusten.no