Kreft påvirker alle
Norsk Radiografforbund (NRF) er engasjert i arbeidet mot kreft. Engasjementet hviler på den faglige interessen våre medlemmer har gjennom det daglige arbeidet med diagnostikk eller behandling. Engasjementet kommer nok allikevel like sterkt på at kreft er en sykdom som rammer nådeløst, uten diskriminering og uten skjønn. Noen kan bevege seg inn i en risikosone, men det er fortsatt slik at alle kan rammes av den potensielt dødelige sykdommen. Når vi kobler sammen medlemmenes faglige interesse og den personlige involvering, så er det enkelt å forklare hvorfor forbundet engasjerer seg i kreftarbeidet, blant annet den pågående utformingen av en ny nasjonal strategi for kreftarbeid.
Vi gjør i denne kronikken kort rede for våre betraktninger knyttet til to av våre mest kritiske innspill til myndighetenes arbeid med en ny strategi: screeningprogrammene og jobbgliding. Kronikken bygger på skriftlige innspill som er levert Helsedirektoratet.
I. NRFs engasjement
Kreft rammer nær sagt alle, ihvertfall indirekte. Men forbundets engasjement vekkes av andre forhold enn kun denne faktoren. Radiografer og stråleterapeuter har vært førstelinjesoldater i kampen mot kreft i lang tid. Mest direkte rettet mot kreftdiagnostikk er radiografenes arbeid i Mammografiprogrammet. Samtidig har pasienter og pårørende i lang tid møtt stråleterapeuter i forbindelse med både kurativ og lindrende behandling. Forbundets engasjement er derfor godt fundert i profesjonell erfaring. Men engasjementet stikker faktisk dypere enn det også. Erfaringen som radiografer og stråleterapeuter har opparbeidet, har gitt innsyn som vi mener bør bli mer fremmet i den fremtidsrettede strategi med kreftarbeidet. Erfarne radiografer og stråleterapeuter er i en situasjon der de kan øke verdiskapingen knyttet til pasientbehandling. Dette må komme frem i myndighetenes prosesser. Først og fremst fordi få andre tar på seg oppgaven med å fremme de faglige interessene og løsninger som våre medlemmer har. For det annet fordi norsk kreftstrategi krever nytenkning, og den må bli enda mer helhetlig enn den er i dag for å imøtekomme forventet økning i behov for kreftdiagnostikk og behandling.
«Radiografer og stråleterapeuter har vært førstelinjesoldater i kampen mot kreft i lang tid.»
II. Screeningprogrammer
Det er vår erfaring at med målrettede, effektive og kontrollerte programmer kan tidlige undersøkelser av kreftformer hindre menneskelige tragedier. For det er en tragedie når en kreftsykdom som kunne vært avverget med enkle undersøkelser tidsnok, får utvikle seg. Radiografer – med credoet «vi ser mer» – er viktige aktører i screeningprogrammer for kreft. I Norge først og fremst som utøvere av mammografiundersøkelser, men i flere andre land også innen selektering av patologi og som aktører i andre programmer for tidlig diagnostikk av kreft. I Danmark har man forsket på, og funnet det hensiktsmessig, at radiografer med adekvat opplæring kan utføre og tyde CT colon-undersøkelser som del av landets planlagte nasjonale screening for tarmkreft.
Nyere studier om bruk av lavdose CT ved screening for lungekreft viser lovende resultater, og indikerer at dette vil være en egnet metode for å undersøke nåværende og tidligere røykere (den siste gruppen blir jo heldigvis bare større og større).
En utfordring innen Mammografiprogrammet er begrensninger med mammografi som metode for undersøkelse av tette bryst. Dette har vært et av argumentene for å ikke inkludere yngre kvinner i Mammografiprogrammet. I det siste har det vært publisert resultater av flere studier om bruk av tomosyntese, som aktualiserer en utvidelse av mammografiprogrammet til å inkludere yngre kvinner. Samtidig vet man at levealder for norske kvinner har økt jevnt og trutt, og forventes å øke. Dette bør også få betydning for øvre aldersgrense i Mammografiprogrammet.
Utvidelse av Mammografiprogrammet og etablering av nye screeningprogrammer vil kreve flere radiografer, stråleterapeuter, legespesialister og andre fagfolk. Det vil også kreve revisjon i synet på fordeling av oppgaver og ansvar, og på samarbeid profesjoner i mellom.
«Norsk kreftstrategi krever nytenkning, og den må bli enda mer helhetlig enn den er i dag for å imøtekomme forventet økning i behov for kreftdiagnostikk og behandling.»
III. Et krafttak mot kreft – jobbglidning
Helseministeren har presentert en tipunktsliste som skal bringe norsk helsevesen opp på et bedre nivå. Et av hans grep er å stimulere til ny oppgavedeling. Hans eksempler var enkle og riktige, men vi kan med fordel øke ambisjonsnivået for norsk helsevesen ved å be helseforetakene gjøre konkrete tiltak innen oppgaveglidning for fremming av bedre bruk av personellressurser.
Norsk Radiografforbund observerer fra sitt ståsted en økende interesse for jobbglidningsprosjekter for radiografer. De første sonografene har virket i noen år, og evalueringene av deres arbeid er meget gode. Fra Storbritannia har vi lenge hørt om utviklingen med beskrivende radiografer og sonografer, men også fra nærere land som Danmark og Finland. Og nå ser vi de første beskrivende radiografer i funksjon i Norge, og mange flere er i startgropen. I tillegg er det en rekke små og store prosjekter rundt om i landet der radiografer utøver sentrale roller som tilhører kategorien «jobbglidende».
Når det gjelder jobbglidning og stråleterapeutene, er dette kanskje mer ukjent utenfor stråleterapimiljøene. Det betyr ikke at det ikke er aktuelt. Stråleterapi har som radiologien for øvrig utviklet seg mye, noe som har krevd at også stråleterapeutene har måttet endre på måten de jobber på, og det ansvar de har. Med innføring av CT-veiledet stråleterapi, hvor man gjerne flere ganger i uken justerer på aktuelle behandlingsfelt, har det vist seg i mange tilfeller å være mest hensiktsmessig at stråleterapeutene tar større del av kontrollansvaret enn ved tidligere metoder. Stråleterapeutene må i dag også kunne mer om bruk av CT og MR enn hva tilfellet var tidligere.
Krever politisk innsats
Den som tar seg bryet med å lese Helsedirektoratets forslag til ny kreftstrategi for Norge i tiden 2013–2017, vil finne mye fornuftig og få en korrekt beskrivelse av norske helsevirksomheters arbeid med å lindre, kurere eller forhindre kreftsykdommer. Det som eventuelt mangler i strategien, vil forhåpentligvis komme frem i forbindelse de enkelte fagmiljøers vurdering av forslaget samt i den etterfølgende politiske behandlingen – i det minste på politisk nivå i helsedepartementet. Samtidig må vi være kritiske i vurderingen av den nasjonale innsats mot kreft. Statens strålevern har uttrykt det slik:
«Innen kreftområdet må man fjerne flaskehalser i utredningen (primært radiologi, patologi og endoskopi), ha tilstrekkelig behandlingskapasitet innen kirurgi, strålebehandling, medikamentell behandling og palliasjon.»
Har vi fjernet alle flaskehalser i dag, har vi tilstrekkelig kapasitet, og har vi samlet nok innsats i tidlig avdekking og i etterfølgende behandling/oppfølging?
Kreftforeningen har uttrykt seg slik: «Man må tørre å si at dette kommer til å kreve økte ressurser.» Norsk Radiografforbund er enig i dette. Men kreftarbeidet fordrer mer enn bare mot til å kreve mer ressurser. Det krever vilje til å igangsette programmer for breddeundersøkelse, og i prosessen kanskje prioritere noen kreftforekomster fremfor andre. Det vil kreve mot til å utfordre etablerte sannheter om hvem som skal kunne gjøre hva i undersøkelser, diagnoser, behandling, lindring og etterbehandling av pasienter. Fagprofesjoner vil bli utfordret – også radiografer og stråleterapeuter! Men vi tror at slike utfordringer vil styrke profesjonen gjennom faglige utfordringer, og ikke svekke dens troverdighet ved kun å gjøre det samme som vi gjorde i går.
En ting som neppe vil komme i kjølvannet av denne byråkratiske og/eller politiske behandlingen, er fastsettelse av et stort, ambisiøst mål for arbeidet mot kreftsykdommene i Norge.
25–30 000 mennesker her i landet får kreft hvert år, og over 200 000 mennesker i har i dag en kreftsykdom. Er ikke det mange nok til at innsatsen bør økes til det ytterste?
Det er forskjellige tilnærminger til dagens helsepolitikk. Ytterpunktene forklares gjerne slik: Politikerne skal ikke gjøre noe som helst annet enn å tildele økonomiske midler versus at politikere må få lov til å engasjere seg fullt ut i prioriteringer av pasientgrupper, sykehustilbud, forskningsmidler, arbeidslivsbestemmelser – ja, det meste. De fleste av oss prøver vel å finne et standpunkt ett eller annet sted mellom disse ytterpunkter. Det er ikke enkelt. Norsk Radiografforbund vil derfor gjøre vårt ytterste, uavhengig av hvem som vinner Stortingsvalget til høsten, for å bygge opp under følgende utsagn fra henholdsvis Høyre og Arbeiderpartiet:
«Norsk kreftbehandling ligger fortsatt i bakevjen på flere områder. Mye kan forbedres.» (H)
«Norge er best i Europa på kreftoverlevelse.» (DNA)
