Digitalisering 2.0

Forbundslederen fra Hold Pusten nummer 6 2019Digitalisering som tema er blant de mest brukte i «konferanseutsatt sektor», og regjeringen har mål om en digital offentlig sektor gjennom en egen digitaliseringsstrategi 2019–2025 samt gjennom opprettelsen av Direktoratet for e-helse. I den nye nasjonale helse- og sykehusplan fremlagt 22. november har også digitalisering fått en fremtredende plass.

For oss radiografer, som helt siden computertomografiens inntog fra 70-80-tallet har måttet forholde oss til bites and bytes, klinger alt snakk om digitalisering litt som gårsdagens nyheter. Ikke mange yrkesgrupper i Norge har forholdt seg til digitale trender så lenge, selv om CT- og etter hvert MR-bildene i mange år ble overført til analoge filmer. Utover 2000-tallet ble alle norske bildediagnostiske avdelinger digitaliserte i den forstand at film og folie ble erstattet av digital film/filmplater og senere med direkte digitale opptak via detektorer. Vi ble digitalisert og til dels papirløse, og etter hvert filmløse.

Snart kunne digital bildediagnostikk sendes mellom ulike institusjoner langt hurtigere enn tradisjonelle filmkonvolutter, en røntgenundersøkelse kunne være tilgjengelig på flere lokalisasjoner på samme tid. En stor fordel som bidro til at effektiviteten i helsevesenet økte, drevet fram av digitaliseringen av røntgenavdelingene ved norske sykehus. Det gjenstår ennå, som vi vet, en del utfordringer med å få de ulike systemer i bruk til å snakke bedre sammen, men resten er historie. Og vi kan slå fast at den første digitaliseringsbølgen i sykehusene drastisk endret radiografenes og stråleterapeutenes arbeidshverdag.

Ved RSNA 2018 samt ved ECR 2019 ble flere systemer for fjernstyring av modaliteter presentert. Å flytte ut radiografkompetanse til der den behøves, men ikke radiografen, er nå mulig gjennom ulike virtuelle betjeningsplattformer av modaliteter. Radiografen med spesialkompetanse kan i utgangspunktet sitte hvor som helst så lenge man er koblet opp med en høyhastighets bredbåndsforbindelse som gir oversikt i sanntid.

Dette er en utvikling som til dels er drevet av mangel på spesifikk radiografkompetanse i deler av verden, og mer spesifikt innen MR, men også CT. Befolkningsrike land som for eksempel Tyskland er en av driverne i denne teknologiske utviklingen, Tyskland har en svakere status på radiografutdanningen enn det vi ser i Norden og til dels Europa for øvrig. Etterspørsel av kompetente radiografer i blant annet Tyskland resulterer i teknologiske sprang som det vi nå ser.

I Norge har denne utviklingen til nå realisert seg gjennom prosjektet mot CT-undersøkelser ved sykestuen i Ål, omtalt i Hold Pusten nummer 5 2019. Norge med sitt spredte bosettingsmønster er et interessant land for å ta i bruk slik teknologi, og vi som forbund følger med på utviklingen og erfaringene ved Ål samt ved andre helseforetak der man vurderer ulike løsninger for fjernbetjening av modaliteter. Det ligger i tillegg finansielle incentiver i ny nasjonal helse- og sykehusplan som muligens vil bidra til utviklingen på dette området.

Det er imidlertid noen åpenbare snubletråder man bør være bevisst på. Til nå har fjernstyringen bestått i å rettlede samt kontrollere medhjelpere via videolink slik at CT hjerne kan gjennomføres. CT hjerne uten kontrast vil kunne utelukke blødning slik at slagbehandling kan igangsettes. Etter innføring av trombektomi som en del av standard slagbehandling i Norge har det det blitt svært vanlig å komplettere undersøkelsen med kontrastundersøkelse av hals og intrakranielle arterier.

Vi bør derfor spørre oss om hvor mye som er mulig å fjernstyre, vil fjernbetjening av mer avanserte undersøkelser innebære en sikkerhetsrisiko for pasient? Dette all den tid den yrkesgruppen som er utdannet til dette feltet, kanskje ikke vil være til stede i selve undersøkelsesrommet.

Det må stilles krav om at opplæring og kompetanse av medhjelpere i den andre enden av linjen er på samme nivå som radiografkompetanse når det gjelder strålevern, legemiddelhåndtering et cetera. Dersom dette ikke følges opp, vil det være en risiko for at fjernstyring av modaliteter blir en snarvei som innebærer en risiko for at tjenestene svekkes og ikke styrkes. Hvem vil i så fall stå ansvarlig dersom dersom feil begås i et noe uklart juridisk og etisk rom? Forsvarlighetsnormen i helsepersonelloven gjelder, og det er opp til fagprofesjonene i tjenestene å sørge for at diagnostikk og behandling er innenfor normen.

Vi som forbund har i mange år støttet opp om oppgavedeling som et fornuftig svar på ressurs- og kompetansebehov innen spesialisthelsetjenesten. Vi har imidlertid hatt søkelys på at skal oppgavedeling fungere optimalt, så må det ligge til grunn noen formkrav. Vi mener at det må være krav til formell kompetanse for å ta over oppgaver som før har vært utført av andre, oppgavedeling må ikke medføre lavere kompetansekrav og med det fare for kvalitetsforringelse.

Utviklingen vil vise om fjernstyring av modaliteter blir et marginalt fenomen eller ei. Jeg tror uansett at vi må være bevisst på at samme kvalitet og pasientsikkerhet må gjelde, uavhengig av hvor radiografen sitter. Radiografene må også i denne digitaliseringsrunden stå frem og være delaktig i utviklingen mot en stadig mer digitalisert virkelighet.post@holdpusten.no