I helseforetakenes tidsalder

Forbundslederen fra Hold Pusten nummer 1 2019Etter helseforetaksreformen har sykehusene vært styrt og organisert som foretak etter foretaksloven av 2001. I de årene som har gått siden, har mange foretak måttet gjennomføre nedbemanningsprosesser for å balansere økonomien. Er det fornuftig i en tid der sykehusene får stadig flere oppgaver, og der ventelister for utredning og pasientbehandling fremdeles er et tema 17-18 år etter at helseforetakene ble etablert? Der det er forventet at helsetjenestene og sykehusene trenger flere hender i årene som kommer?

Slik helseforetakene drives, ligner de på mange måter på private aksjeselskaper, men med et viktig unntak: De kan ikke gå konkurs, staten skal garantere for driften. Dette er fastslått i helseforetakslovgivningen. Statlige overføringer til det regionale leddet er grunnlaget for driften av foretakene, noe som burde borge for stabilitet og forutsigbarhet. Den politiske styringen gjøres i hovedsak gjennom det årlige foretaksmøtet, helseforetakenes «generalforsamling»; om man vil følge analogien til aksjeselskaper. Staten utøver videre styring via Helse- og omsorgsdepartementet ved helseministeren gjennom de årlige oppdragsdokumentene som utarbeides i forbindelse med og i etterkant av statsbudsjettene. I tillegg styres helseforetakene gjennom et utall av lover og gjennom ulike myndighetsvedtak.

Oppdragsdokumentene og de ulike myndighetsvedtak søker å oppfylle «pasientens helsevesen», der kortere ventetider og bedre kvalitet samt tilgjengelighet uavhengig av geografi er et overordnet mål.

Foretakenes investeringsplaner er tett knyttet opp mot totaløkonomien og den daglig drift i foretaket: utreding og behandling av pasienter. Foretakene må stille med et positivt balanseregnskap som synliggjør at man kan betjene den gjelden man pådrar seg ved investeringer i MTU og sykehusbygg. Foretakene må i forkant av store investeringer bygge likviditet, eller forutgående sparing om man vil. Når man vet at den langt største utgiftsposten for helseforetakene er lønn til ansatte, direktører som radiografer, er det nærliggende at lønnspotten i helseforetakene kommer under press. Vi ser det nå ved region Midt og Helse Møre og Romsdal, der foretaket må ta ned aktiviteten tilsvarende 200 årsverk. Fagmiljøene og befolkningen er urolig for at det planlagte sykehuset på Hjelset må nedskaleres i forhold til opprinnelige planer. Investeringsrammen man makter å stille til rådighet, er for liten i forhold til planer og anbud.

Også andre steder er man bekymret, nye sykehusbygg rapporteres som for små og med for få senger og kapasitet ved innflytting. Både nye Ahus og det nye sykehuset på Kalnes i Østfold rapporteres som trangbodde og med kapasitetsutfordringer. Det samme sies om planlagt nytt sykehus i Drammen. Det nylige vedtaket om Mjøssykehuset i Innlandet forutsetter også at foretaket har orden på egen økonomi. Det ser ut for at man i planleggingen av nye sykehusbygg ikke evner å ta høyde for en kommende eldrebølge med tilhørende økning for eksempel i antall krefttilfeller, av Kreftregisteret anslått til 10 000 nye tilfeller årlig fra 2030. Man må spørre seg om selve finansieringsmodellen, regnskapsmodellen for helseforetakene, har hoveddelen av skylden for at nye sykehus ikke oppfyller krav til kapasitet.

Bidrar modellen også til at Norge har blant det høyeste belegget på senger i OECD-området, over 90 prosent belegg, ifølge en oversikt fra Statistisk sentralbyrå? Bidrar den også til at Norge i flere år har hatt en høy gjennomsnittlig alder på MTU som MR, CT og utstyr innen stråleterapi, i forhold til land vi pleier å sammenligne oss med? Alle scenarier peker på økt behov for helsepersonell i årene som kommer. Uansett effektiviseringstiltak er det all grunn til å tro at helsevesenet i stort vil være et arbeidsintensivt område der behov for helsearbeidere vil være til stede. Isolert anslått til å være opp 33 prosent for radiografer i region Helse Midt i år 2035, dersom dagens driftsmodell videreføres.

Befolkningen i Norge har i helseforetakenes tid gått fra 4,5 millioner til 5,3 millioner, altså opp med 800 000, noe som tilsvarer en økning på cirka 18 prosent, en historisk høy vekst for Norge. Og vi står nå foran den lenge varslede eldrebølgen. Nye sykehus må rigges, ikke bare for dagens utfordringer, men også fremtidens.

Det er derfor gode grunner til å debattere måten vi finansierer nye sykehusbygg på. Dersom lenge etterlengtede oppgraderinger av sykehus og utstyrspark viser seg å ikke tilfredsstille behovet, er det all grunn til å rope et varsku! Helseforetaksmodellen ligger fast og har støtte i Stortinget som styringsform for sykehusene. Dette ble videre befestet etter Kvinnslandutvalgets arbeid tilbake i 2016. Det man likevel må spørre seg, er om finansiering av MTU og nybygg kan organiseres på en bedre måte.bent.ronny.mikalsen@radiograf.no