Lønn som fortjent

Forbundslederen fra Hold Pusten nummer 5 2018.Norsk Radiografforbund har i 16 år forhandlet lønn lokalt for sine medlemmer, i sykehusene, i kommunene samt ved de private røntgeninstituttene. Fra en strikt sentral lønnsprofil den gang da sykehusene var eid og drevet av fylkeskommunene, valgte forbundet i 2002 å gå for en lokal lønnsdannelse etter at daværende NAVO, nå Spekter, overtok som arbeidsgiverorganisasjon for sykehusene. Det ble åpnet for lokal lønnsdannelse uten sterke sentrale føringer.'

Tankegangen var at en sentral lønnspolitikk var rigid og lite fleksibel, man ville bort fra faste lønnsstiger og heller stille partene lokalt friere til å utforme lønnssystemer som bidro til å løse lokale utfordringer. Erfaringer fra de fylkeskommunale lønnssystemer med lønnstrinn var delte og man hadde vanskeligheter med å avlønne blant annet spesialstillinger – den lokale «potten» som ved ujevne mellomrom ble avsatt til lokal fordeling var i regelen ikke nok til å kunne gjøre reell utjevning eller prioritering. 

Radiografene og faget hadde sett store endringer gjennom 80- og 90-årene i tråd med en samfunnsmessig omveltning med bakgrunn i en datateknisk revolusjon. Vi hadde i perioden tatt i bruk modaliteter som CT og MR, og de første røntgenavdelingene gjennomgikk transformasjonen fra analoge til digitale bildesystemer mot slutten av 90-tallet. Behovet for særskilte stillinger der ansvar blant annet for prosedyrer knyttet opp mot spesifikke modaliteter samt PACS/RIS-systemer ble mer vanlig. 

Disse stilingene var typisk dagstillinger, med lengre arbeidstid og tilhørende driftsansvar, noe som ikke den typiske radiograf i turnus hadde. Dette var typisk stillinger og funksjoner som var lønnsmessig plassert utenfor det som var det gjengse lønnstrinn for radiografer flest. Vanlige stillingsbetegnelser ble fagradiograf, avdelingsradiograf, seksjonsradiograf, avdelingsleder med og uten personalansvar og så videre. Tilsvarende språklige førsteledd kan også settes foran tittelen stråleterapeut. Her går betegnelsene litt om hverandre, og det er ikke alltid like lett å sammenligne direkte mellom de ulike sykehusene. I de siste årene har også nye grupper som beskrivende radiografer og ultralydradiografer kommet til, disse har også kompetanse og ansvar som ligger utover det som det er vanlig at grunnstillinger som radiograf innehar. 

Etter 15-16 år med lokale forhandlinger er lønnssystemene noe sprikende. Vi har avdelinger med relativt velutviklede systemer på avlønning av radiografer på minstelønnsstiger samt spesifikke fag- og lederstillinger, der man har klart å bygge interne karriereveier for radiografer og stråleterapeuter. Andre avdelinger igjen har en flatere struktur, med færre stillinger lønnet utover minstelønnssystemene. Lokale lønnssystemer gjenspeiler til en viss grad lokale forhold og stillingsstrukturer. Arven fra de fylkeskommunale systemene ligger der, i betydningen av at man naturlig nok sammenligner seg med de yrkesgrupper som i sin tid valgte å fortsette med en i hovedsak sentral lønnsdanning og forhandlingsmodell. Radiografer har en felles historikk og bakgrunn fra fylkeskommunene sammen med de andre høyskolegruppene i sykehusene. 

Det vi har sett i de siste år, etter at det såkalte Holden III-utvalget, som har lagt grunnlaget for en utvidet forståelse av frontfagsrammen, er en tolkning av frontfagsrammen som nærmest er «hugd i stein» - en praksis som fører til påtagelig lite fleksibilitet ved forhandlingsbordet. Rammen er satt –og det er lite ellet intet forhandlingsrom.

De tillitsvalgte har de siste årene ikke hatt annet valg enn å forsøke å tangere lønnsstigene fra det sentrale A2-nivået, og da blir det lite eller ingenting igjen til å fordele til fag- og lederstillinger.

En slik strikt fortolkning av rammen inn i det enkelte oppgjør låser partene og gjør det svært vanskelig å få til en «lokal lønnspolitikk som skal løse lokale utfordringer» – som var utgangspunktet i 2002.En lønnspolitikk som også setter uttelling for kompetanse og ansvar som mål, må involvere arbeidsgivere og sykehuseiere. For Norsk Radiografforbund er det viktig at spissede fag- og lederstillinger og mer ansvar og kompetanse belønnes. 

Slike stillinger på fag og ledelse er karriereveier internt i avdelingene, og de må behandles og lønnes som det. Men det kan ikke gå på bekostning av det gjengse lønnsnivå for den enkelte radiograf i turnusstillinger på minstelønnsplassering.bent.ronny.mikalsen@radiograf.no