Lønnsoppgjør i unntaksår

Forbundslederen fra Hold Pusten nummer 4 2020

Lønnsoppgjøret, tradisjonelt og kanskje noe sarkastisk omtalt som vårens vakreste eventyr, er som de fleste vet, utsatt fra i vår til i høst. De sentrale partene i frontfaget kom i havn seint fredag kveld den 21. august etter mekling 23 timer på overtid. Resultatet innebærer en enighet om en norm og ramme for oppgjørene i år innenfor 1,7 prosent. Som vanlig gir dette en forventning om at de etterfølgende oppgjørene i stat og kommune kommer i havn innenfor denne rammebetraktingen.

Rammen for oppgjøret i år ble som forventet og er betydelig lavere enn de forventninger og prognoser på rundt 3,6 prosent man hadde før pandemien. For våre grupper tar A dels forhandlingene til i Spekter den 25. august. Frist for videre forhandlinger sentralt og lokalt for våre avtales i de innledende rundene. Vi vil oppleve et sammenpresset løp i høst der alle sektorer i regelen skal gjennom sine forhandlingsrunder over et samlet sett kortere tidsrom enn vanlig.

Norsk Radiografforbund har siden 2004 fulgt den såkalte hovedmodellen i Spekter og helseforetakene, som betyr lokale forhandlinger der tillitsvalgte med sine utvalg forhandler i de enkelte virksomheter på vegne av våre medlemmer. Den lokale modellen har blitt fulgt også i de andre tariffområdene vi har medlemmer.

Nå er det likevel slik at selv om lokale forhandlinger omtales som hovedmodellen i Spekter, så følger langt fra alle sammenlignbare yrkesgrupper i sykehusene denne modellen. En stor gruppe som sykepleiere, men også ergo- og fysioterapeuter, følger ikke hovedmodellen og forhandler det meste av sin lønn gjennom sentrale forhandlinger.

Vi som forbund har, spesielt etter oppgjøret i 2018, opplevd den lokale modellen som krevende ved flere foretak. Våre tillitsvalgte og forhandlingsutvalgene har hatt vanskeligheter med å få gjennomslag for at blant annet minstelønnssatsene lokalt bør tangere de sentralt gitte minstelønnssatsene. Mange forhandlingsutvalg har opplevd at de står i spagat i de vanskelige prioriteringene som må gjøres mellom forbundets ulike grupperinger, det være seg grunnlønnsstigene, fagtillegg til ulike grupper som fag-/avdelings-/seksjonsledere, beskrivende radiografer, ledere samt godkjente spesialister.

Listen over grupper tillitsvalgte og forhandlingsutvalgene må søke å ivareta, er blitt lang. Spesielt i de foretak der man har hatt etterslepsproblematikk over år, har det vist seg vanskelig å vinne frem. Tillitsvalgte rapporterer i økende grad at forhandlingene ikke oppleves som reelle, men at det kun handler om en fordeling av lønnsmidler, og det veldig strengt innenfor en frontfagsramme. Det som rapporteres slik, er ikke reelle forhandlinger. Mye av grunnen til at det er blitt slik, er en tiltagende streng tolkning av frontfagsrammen hos arbeidsgiver.

Riktignok innebærer frontfagsmodellen at de ulike sektorene følger opp, og at partene i de etterfølgende forhandlingene har resultatet fra frontfaget i mente. Men frontfaget skal være en norm over tid, det kan og skal ikke være hugget i sten som en fasit for det enkelte oppgjør, heller ikke i år. Om så blir regelen, vil frontfaget kunne miste sin legitimitet, og viktigere for våre medlemmer: Skjevheter opparbeidet over år blir vanskeligere å rette opp for partene ved forhandlingsbordet.

Rammen og innretning i oppgjøret i offentlig sektor forhandles av partene. Dersom oppgjørene for våre lokale tillitsvalgte og partene lokalt er uten handlingsrom, nærmer vi oss en situasjon med lønnsdiktat.

Lønnsdiktater er ikke den norske modellen verdig, og tankene går fort mot systemer i land vi slettes ikke ønsker å sammenligne oss med. I et demokrati må lønnsforhandlinger være «friere» enn som så, og man må ha rom for å løse utfordringer. Det må gjelde også i et år der våre medlemmer har stått og står i frontlinjen i en stadig pågående pandemi og mange har gode grunner til samt forventninger om å bli ivaretatt i lønnsoppgjøret.
bent.r.mikalsen@radiograf.no