Intet nytt under solen

Carls kommentar fra Hold Pusten nummer 4 20023

Spøkefullt sagt er økonomene eksperter på å løse tidligere (uforutsette) kriser, men ute av stand til å forutse neste. Samfunnsøkonomer plotter inn data i modeller det kun er et spørsmål om tid før viser seg utilstrekkelige, siviløkonomer kritiserer tilnærmingen, men blir likevel (minst) like overrasket over fenomenet modellene ikke avdekker. Fenomenet forklares først etter at problemene det har forårsaket, har avtatt.

Spøk til side: Økonomer er høykompetente fagpersoner med usedvanlig mange variabler å forholde seg til. Med så mange autonome aktører involvert vil eksakte prognoser være en umulighet, noe det relativt unge moderne økonomifagets historie vitner om.

Det artige med mange variabler er imidlertid at det gir et godt utgangspunkt for refleksjon, en øvelse godt egnet for spalter som dette.

Tradisjonell inflasjonspolitikk 

I disse dager opplever de aller fleste av oss redusert kjøpekraft.

Når vi skriver sensommer 2023, er kongeriket preget av dyrtid. En rekke faktorer driver prisnivået på varer og tjenester opp. Dermed reduseres pengenes verdi, hvilket gjør at det kreves mer penger for å kjøpe de samme varene og tjenestene.

Fenomenet omtales som inflasjon, og måles vanligvis ved å observere endringen i en indeks som representerer gjennomsnittlig pris på et utvalg av varer og tjenester. Målet for de fleste økonomier er å opprettholde en moderat og stabil inflasjon, vanligvis målt i prosent årlig, for å unngå de negative konsekvensene av både høy inflasjon og deflasjon (fallende prisnivå).

Årsakene til inflasjon kan variere, men tradisjonelt har følgende faktorer vært blant de viktigste:

Økende etterspørsel: Når etterspørselen etter varer og tjenester overstiger tilbudet, kan prisene stige da folk er villige til å betale mer for de begrensede ressursene.

Kostnadsøkninger: Dette kan omfatte økninger i produksjonskostnader som råvarer, arbeidskraft og energi. Produsenter kan overføre disse økte kostnadene til forbrukerne gjennom høyere priser.

Pengepolitikk: Hvis en sentralbank trykker for mye penger eller senker renten betydelig, kan det føre til økt pengemengde i økonomien. Dette overskuddet av penger kan føre til at prisene stiger.

Forventninger og fremtidsutsikter: Hvis folk forventer at prisene vil stige i fremtiden, kan de begynne å kjøpe mer varer enn de ellers ville gjort, nå, noe som kan føre til økt etterspørsel og prisvekst.

Valutakursendringer: Hvis valutaen mister sin verdi i forhold til andre valutaer, kan importerte varer og råvarer bli dyrere, noe som kan føre til høyere priser på hjemmemarkedet.

Hver enkelt situasjon har sine særegenheter, og myndigheter håndterer vanligvis høy inflasjon ved å iverksette en rekke økonomiske tiltak tilpasset den aktuelle situasjonen. Målet er som regel å redusere inflasjonen og gjenopprette økonomisk stabilitet.

Typiske tiltak myndighetene kan iverksette for å få bukt med høy inflasjon, er:

Stram pengepolitikk: Norges Bank kan øke styringsrenten for å redusere pengemengden i økonomien. Dette gjør det dyrere å låne penger, reduserer forbruket og investeringene, og demper dermed etterspørselen som bidrar til inflasjon.

Valutastyrking: Hvis inflasjonen skyldes svekkelsen av nasjonalvalutaen, kan myndighetene jobbe for å styrke valutaen ved å intervenere i valutamarkedet. Dette kan bidra til å redusere importert inflasjon.

Stram finanspolitikk: Myndighetene kan iverksette budsjettdisiplin ved å redusere offentlige utgifter og begrense budsjettunderskuddet. Dette kan bidra til å dempe etterspørselen og dermed bidra til å redusere inflasjonen.

Begrense lønnsveksten: Myndighetene kan samarbeide med partene i arbeidslivet for å begrense lønnsveksten. Dette kan bidra til å redusere kostnadene for bedrifter og redusere inflasjonstrykket.

Reform/bekjempelse av strukturelle årsaker: Myndighetene kan arbeide for å adressere strukturelle faktorer som bidrar til inflasjonen, for eksempel ineffektivitet i produksjonen, mangel på konkurranse og uregelmessigheter i markedene.

Mange nyanser

Som man umiddelbart tar inn over seg, er få av disse tiltakene lystbetonte fra et arbeidstaker/forbruker-perspektiv. Konsekvensene ved å ikke forholde seg til dem kan imidlertid være verre enn alternativet.

Norges Bank setter opp rentene for å bidra til å kjøle ned økonomien, og da er hensikten å redusere kjøpekraften – skulle det uten videre ført til et motkrav om kompensasjon gjennom lønnsoppgjørene, ville ikke tiltaket monnet, noe som typisk ville kunne medført ytterligere renteøkninger.

Samtidig er dette sammensatt.

De siste årene har lønnsoppgjørene vært svært moderate, spesielt i offentlig sektor. Regjeringens statsbudsjetter er ifølge Finansdepartementet uttrykk for en ekspansiv finanspolitikk, noe som er det motsatte av å bidra til en nedkjøling av økonomien. Videre peker mange økonomer på at inflasjonen i stor grad er importert, hvilket igjen gjør det nærliggende å stille spørsmål ved effekten av de tradisjonelle inflasjonsgrepene.

Med dette i mente: Er gjentakende moderate lønnsoppgjør nødvendigvis rett (og rimelig) medisin?

Faren ved dette fra våre medlemmers perspektiv er at det bidrar til å sementere uheldige lønnsstrukturer som vil gjøre det vanskelig å rekruttere livsviktig kompetanse til spesialisthelsetjenesten. Årets oppgjør viser at Unio-familien har oppnådd innrømmelser når det kommer til praktiseringen av frontfagsmodellen. Frontfagsrammen skal ikke utgjøre verken et gulv eller et tak. Foreløpig er det likevel lite ved praktiseringen av modellen som tilsier at det blir mulig å løfte spesialisthelsetjenesten betydelig relativt til de andre lønnsmottakerne, hvilket betyr at de krevende økonomiske tidene fort kan bli et argument for å sementere en uheldig lønnsstruktur.

Vi som arbeider med lønnsforhandlinger, må brette opp ermene for å minne omverdenen om farene ved det. Konsekvensen kan fort bli direkte livsfarlige rekrutteringsproblemer til spesialisthelsetjenesten som vi for enhver pris må unngå.

Så må det også påpekes at noen av årsakene til de økonomisk krevende tidene er å finne i enda mer uheldige omstendigheter. Geopolitiske forhold påvirker verdensøkonomien, og Ukraina-krigen er intet unntak.

Ukraina er en viktig transittrute for olje og gass som leveres fra Russland til Europa. Konflikten og vestlige sanksjoner mot Russland forstyrrer energiutvekslingen, noe som har bidratt til høyere energipriser og ustabilitet på energimarkedet.

Krigen inntraff dessuten må et tidspunkt der vi var i gang med å gjennomføre en grønn omstilling som i seg selv driver prisende opp som en konsekvens av økt etterspørsel etter for lite grønn energi. Samlet utgjør dette drivere som påvirker inflasjonen. Legger vi i tillegg til at krigen også påvirker investeringer, kapitalflyt, handel og valutakurser med mer, er det liten tvil om at krigen er en viktig årsak til den økonomiske ustabiliteten.

Følgelig er det verdt å bemerke at noen i skrivende stund betaler en langt høyere pris enn det vi selv gjør for strøm, mat og andre viktige varer.

En mer ustabil veden I en stadig tettere sammenknyttet global økonomi er det ikke mulig for en liten og åpen økonomi som den norske å isolere seg fra de globale økonomiske trendene som her er beskrevet.

Den økonomiske ustabiliteten er uttrykk for at vi lever i en mer ustabil verden enn tidligere, noe som gjør at vi nok må innstille oss på mer uro i tiden vi har foran oss, enn det vi har vært vant til de siste tiårene. De to-tre siste tiårene har i verdenshistorisk sammenheng vært ekstraordinært rolige, og flere geopolitiske forhold tilsier at vi må stålsette oss for noe mer spenning enn tidligere.

Tiden vi lever i, tjener som en påminnelse om at spenning og uro også er en del av livet, momenter det er helt nødvendig for et menneske å forholde seg til. Fravær av dem er en umulighet, og det har det alltid vært. Svært mange utviklingstrekk peker i rett retning stadig flere steder i verden, mens andre er mer bekymringsfulle.

Våre forfedre ville nok nikket gjenkjennende. 

carl.christian@radiograf.no