Min MR-historie, og litt om fagutvikling

I år fyller NRF 50 år, og utrolig nok har jeg har vært med på 40 av dem. Det har vært en rivende utvikling i faget i løpet av disse årene. På skolen lærte vi for eksempel håndfremkalling av røntgenfilm. Selv om de fleste bildene ble fremkalt i fremkallerautomater i mørkerom, var det ikke uvanlig med håndfremkalling blant annet på operasjonsstuer. Dagslysfremkalling ble vanlig i løpet av første halvdel av 80-tallet, og dette var et stort framskritt. Noe man kan savne fra denne tiden er området rundt mørkerommet og dagslysfremkalleren som var sosiale samlingspunkt der radiografene treftes regelmessig i løpet av dagen mens de ventet på at bildene skulle bli fremkalt.

CT var en ny teknikk som kun foregikk ved landets største sykehus, og en god stund mente mange at slik skulle det fortsette å være, men der tok de feil. Enda tok det en del år før Norge fikk sin første MR. Spranget er stort fra den den tiden fram til i dag hvor CT og MR florerer på de fleste sykehus og private institutter.

Arbeidskarrieren min startet i 1983 med fire og et halvt år på Oslo kommunale legevakt og ett og et halvt år på Aker sykehus. Dette ga god erfaring innen de fleste modaliteter og var en fin start på radiografkarrieren. Deretter bar det videre til Trondheim i 1989 for å begynne å jobbe på MR-senteret som da hadde vært i drift i drøye to år. I tillegg til MR-senteret hadde jeg et «lite» avbrekk og jobbet hos Unilabs i Trondheim i 15 år før ønsket om et større faglig miljø førte meg tilbake til det som i mellomtiden var blitt til St. Olavs hospital.

Interessen for MR startet med en artikkel om den nye teknikken NMR som jeg tilfeldigvis fant i et Scientific American-magasin i 1982. Dette var noe som vi ikke hadde hørt om på skolen, og det var veldig spennende å oppdage at det var noe nytt på gang. Jeg prøvde å holde meg oppdatert om teknikken, noe som ikke var så enkelt på denne tiden lenge før internett var tatt i bruk, men jeg fikk etter hvert god hjelp av Philips, som hadde bra introduserende læringsmateriale om MR. Da jeg gikk i tredje klasse på Oslo Kommunale Radiografskole på Ullevål, var vi på skoletur til London. Der besøkte vi Guy´s Hospital og må da ha vært blant de første nordmenn som så en MR da vi ble presentert for deres første scanner. Dette nørte bare oppunder den gryende interessen for temaet og gleden var stor da jeg etter noen år fikk muligheten til å begynne å arbeide med dette i Trondheim.

Utviklingen innen MR har som alt annet vært rivende. Fra den spede begynnelsen med kun enkle spinnekko- og gradientekko-sekvenser med lange opptakstider har vi i dag et mylder av pulssekvenser og akselerasjonsteknikker å benytte til de forskjellige undersøkelsene. Bildekvaliteten er blitt upåklagelig, og undersøkelsestiden er kraftig redusert. Hvem skulle i 1989 ha trodd at det skulle bli dagligdags å utføre undersøkelser som MRCP, prostata, angio, fMRI og så videre?

Nå når jeg begynner å nærme meg slutten av arbeidslivet, er jeg så heldig å få lov til å jobbe med 7T MR som vi har her i Trondheim. Det er en hverdag som for det meste består av forskningsundersøkelser av frivillige og pasienter, men vi utfører også enkelte rene pasientundersøkelser ved spesielle spørsmålstillinger, for eksempel TGA, ALS og epilepsi. Foreløpig er 7T kun godkjent for undersøkelser av hode og kne, men dette vil utvides etter hvert som teknikken blir moden for det. Fysikkens lover medfører en del nye utfordringer med 7T, og vi støter på nye problemer som B1-artefakter og større SAR-begrensninger enn hva vi er vant til, noe som må løses før potensialet kan utnyttes til fulle. Så godt som ingen implantater er godkjent for høyere feltstyrker enn 3T. Det betyr at alle implantater må vurderes individuelt og godkjennes lokalt. Denne jobben utføres av fysiker i samarbeid med radiograf og radiolog.

Den store fordelen med kraftigere magnetfelt er høyere SNR, noe som blant annet gir mulighet for bedre oppløselighet i bilder og spekter og høyere sensitivitet ved fMRI. Det er mye å sette seg inn i og spennende å få lov til å være med på noe helt nytt.

Med den utviklingen som har vært innen alle områder av vårt fagfelt, har det vært viktig for radiografene som arbeidsgruppe å holde seg faglig oppdatert. I forbundets spede barndom besto sekretariatet av få personer som hovedsakelig drev med den daglige, administrative driften av organisasjonen, og man hadde ikke ressurser til noe særlig annet enn det. Man hadde komiteer, der deltakerne ble valgt av landsmøtet, som hadde ansvar for ulike oppgaver, blant annet en utdanningskomité.

Jeg var med i utdanningskomiteen i noen perioder, og en av våre oppgaver var å arrangere faglige kurs, ofte i samarbeid med lokallag av NRF, og å bistå med gjennomføring av kursene. Vi planla og arrangerte kurs med temaer som eksponeringsteknikk, strålevern, kvalitetskontroll, CT, mammografi, barnerøntgen, og så videre. Som en kuriositet kan nevnes at i radiografyrkets barndom og fram til utpå 80-tallet hadde radiografene mange steder ikke tillatelse til å legge inn venfloner eller administrere kontrast, og dette var heller ikke en del av utdanningen for oss som gikk på skole i Oslo. Dette var oppgaver som «noen» hadde bestemt at radiografer ikke var kompetente til å utføre, og de mente at slike prosedyrer skulle forbeholdes leger og røntgensykepleiere. Radiografene mente selvfølgelig at dette var noe som lå innenfor vårt ansvarsområde.

For at radiografene skulle få lov til å begynne med kontrastmiddeladministrasjon, arrangerte en del lokallag tredagerskurs om kontrastmidler og innlegging av venflon, inkludert praktiske øvelser. Etter å ha gjennomført kurset ble radiografene tatt inn i varmen og kunne utføre denne prosedyren som jo er en selvfølge at vi utfører i dag. Tidene har heldigvis forandret seg.

Utdanningskomiteen var ingen profesjonell organisasjon, men vi fikk tak i gode foredragsholdere, kursene ble tatt godt imot, og de hadde gjerne varighet mellom én og tre dager. Siden slike arrangementer på den tiden ofte var lagt til helger, fikk vi benytte lokaler på det lokale sykehuset og brukte lab-er der til praktiske øvelser når det var behov for det.

Kurs ble også avholdt både lokalt og nasjonalt av forskjellige røntgenavdelinger og lokallag. Selv kjenner jeg best til MR-kurset som ble avholdt på MR-senteret her i Trondheim. Det var delt i to separate sesjoner som ble arrangert til forskjellige tidspunkt. Første delen var et basiskurs, mens i del to gikk man dypere inn i materien på en del emner. Dette var populære kurs som gikk i en årrekke inntil NRF sentralt tok over det meste av kursvirksomheten. Da var organisasjon blitt større og forbundet var i stand til å stå for avviklingen av fagkursene, dette gjaldt også MR-kursene. Dette har utviklet seg til dagens profesjonelle organisasjon for faglig oppdatering innen et bredt utvalg av radiograffaglige emner.

I tillegg til kursvirksomheten var det, etter hvert som teknikken tok raske skritt framover, klart at det var behov for videreutdanning innen en del disipliner i radiografien. Det startet med stråleterapi som etter mye om og men kom i gang på Radiumhospitalet i 1987 og fra begynnelsen av 2000-tallet har, som kjent, høyskolene tilbud om videreutdanning innen mange av våre fagområder. Dette har gitt økt kompetanse for radiografene, men det er også viktig å fremheve at slik faglig utvikling er viktig for profesjonens omdømme og faglige respekt.

Det blir spennende å se hva slags muligheter for fagutvikling som kommer i framtiden og hvordan radiografyrket utvikler seg gjennom de neste 50 år. Jeg mener det er utrolig viktig at forbundet og utdanningsinstitusjonene fortsetter med å være på hugget og hele tiden følger med i den utviklingen som måtte komme, slik at yrkesgruppen beholder sin relevans og tar de utfordringene og mulighetene som helt sikkert vil dukke opp til å bibeholde og utvikle vårt fag.

For noen uker siden var jeg innom Ullevål sykehus, og da jeg gikk inn hovedporten der, slo det meg at det var flere tiår siden sist jeg gikk gjennom den porten. De førti årene som har gått siden utdanningen på Ullevål var ferdig, har gått utrolig fort, og selv om arbeidskarrieren ennå ikke er over, er det jo en realitet at enden på den ligger et sted ikke så langt der fremme. Vi som har vært med på denne perioden i radiografien, har vært med på en utrolig utvikling. Vi har opplevd at mange nye modaliteter er tatt i bruk og ikke minst vært med på digitaliseringen av bildediagnostikken fra de første spede forsøkene til i dag hvor alt er heldigitalisert.

Det er vanskelig å tenke seg hva som kommer videre, men én ting er sikkert, og det er at utviklingen videre nok vil fortsette å skje minst like raskt!

I motsetning til meg har Norsk Radiografforbund fortsatt en lang karriere foran seg med å kjempe for radiografenes rettigheter, lønn og faglig utvikling – lykke til med de neste 50 årene!

post@holdpusten.no