Min reise med Radforum

Radiografforbundet fylte 50 år i fjor, noe som seg hør og bør storslått ble markert. Ser man bakover i tid, skal det mye til for å ikke bli fascinert og imponert over den utviklingen som har vært innen bildediagnostikk og behandling.

Lite visste man hvordan de mystiske x-strålene skulle revolusjonere medisinen og våre tanker om kropp og helse da Wilhelm Conrad Røntgen oppdaget røntgenstrålene 8.november 1895. Allerede et par år etter ble det første røntgenapparatet installert i Norge. Startskuddet var avfyrt, og utviklingen skjedde i rekordfart. Nå, litt mer enn hundre år senere, er konvensjonelle røntgenundersøkelser, CT-, MR- og PET-undersøkelser, intervensjonsprosedyrer og avansert behandling ved hjelp av røntgenstråler og partikler uunnværlige i helsetjenesten.

Da jeg leste om forumet, var jeg ikke i tvil: Dette ville jeg være med på. Her kunne jeg få mulighet til å treffe likesinnede; engasjerte radiografer og stråleterapeuter som ønsket å arbeide systematisk for å fremme radiografifaglig forskning. Her ville jeg kunne få mulighet til å knytte kontakter utenfor sykehusets.

All bruk av røntgenstråler har nok ikke vært like kvalitetssikret og optimalisert. Etter hvert så man, heldigvis, et behov for en egen profesjon som kunne gjennomføre bildediagnostiske undersøkelser på en god og sikker måte. Radiografene kom på banen. Sammenlignet med andre profesjoner er radiografprofesjonen relativt ung. Dermed er det kanskje ikke så rart at man ikke har en sterk etablert kultur for forskning og kvalitetssikringsarbeid blant radiografer. Dette er imidlertid på vei til å snu, mye takket være ildsjeler og iherdig innsats fra enkeltpersoner.

Etablering av Radforum 

Radiografifaglig forskningsforum (Radforum) ble stiftet som en uavhengig organisasjon hvor formålet var å fremme og drive med radiografifaglig forskning. Med Eli Eikefjord i spissen ble det startet et iherdig arbeid med å bygge opp organisasjonen. Jeg ønsker å gi all honnør til pionerene som bidro i dette arbeidet. Hadde det ikke vært for dere, hadde ikke Radforum eksistert i dag, og en viktig premissleverandør for FoU-aktivitet blant radiografer hadde manglet.

Veien inn 

Mitt personlige engasjement for å drive faget videre og til å bidra til å kvalitetssikre tjenestene startet allerede da jeg var radiografstudent. Jeg var heldig, da jeg i arbeidet med bacheloroppgaven fikk arbeide med et prosjekt hvor spørsmålstillingen var bestilt fra sykehuset. Oppgaven var altså noe en avdeling ønsket, noe som var matnyttig, noe som kunne og ville bli brukt i praksis og føre til bedre kvalitet i tjenestene. Dette arbeidet ga mersmak. Tilnærmingen med å jobbe systematisk med et tema som kunne føre til kvalitetsforbedring, tok jeg raskt med meg videre inn i mitt kliniske arbeid.

Selv om jeg startet å jobbe i en stråleterapiavdeling hvor fokus på kvalitet, forbedringsarbeid og fagutvikling var stort, ønsket jeg et større nettverk, også utenfor sykehusets fire vegger. Hvor jeg først hørte om Radforum, kan jeg ikke lenger huske, men da jeg leste om forumet, var jeg ikke i tvil: Dette ville jeg være med på. Her kunne jeg få mulighet til å treffe likesinnede; engasjerte radiografer og stråleterapeuter som ønsket å arbeide systematisk for å fremme radiografifaglig forskning. Her ville jeg kunne få mulighet til å knytte kontakter utenfor sykehusets fire vegger, både innenfor det kliniske og det akademiske miljøet. Hvilken mulighet!

Styrearbeid på dugnad 

Viser man engasjement, interesse og innsatsvilje, blir man raskt inkludert i frivillig arbeid. Radforum var intet unntak, og det varte ikke lenge før jeg stilte til valg som styremedlem. Veien inn gikk nok litt raskere enn jeg hadde sett for meg. Rett etter valget tikket det inn en tekstmelding på mobilen fra et annet nyvalgt styremedlem; «Hjelp! hva er det vi har blitt med på!?». Jeg delte denne følelsen. Hvordan kunne jeg, en fersk stråleterapeut uten særlig forskningserfaring, passe inn i denne gruppen?

Bekymringen var grunnløs. Jeg kjente meg raskt hjemme. Styret var preget av engasjement, positivitet og ikke minst dugnadsånd. Som et frivillig forskningsforum hadde man hverken lokaler, utstyr eller andre ressurser. Styresamlinger ble avholdt i styremedlemmenes private hjem. Utstyr holdt vi selv, mat ble laget etter stramme budsjetter, og vi sov på gjesterom eller der hvor det var ledig plass. Samholdet var imidlertid stort, diskusjonene gode og engasjementet høyt. Arbeidsmengden var det imidlertid heller ikke noe å si noe på. 

Alene eller sammen? 

For en frivillig, frittstående organisasjon kreves det mye organisering og administrativt arbeid. Som styremedlem fikk man raskt kjenne på kroppen at dette var krevende. Av oppgaver som styret måtte gjøre, kan følgende nevnes: søke om midler, utarbeide budsjett og regnskap, skrive årsrapporter, utarbeide og revidere vedtekter, samt legge planer for fremtidig aktivitet og gjennomføre/koordinere planlagte oppgaver. Kort sagt, mye administrasjon og lite forsknings- og kvalitetssikringsarbeid.

En slik organisering er ikke bærekraftig i lengden. Man fryktet imidlertid at en annen form for organisering ville kunne redusere forumets frihet og uavhengighet, og dermed også legitimiteten som fri forskning krever. I 2014 ble det likevel besluttet at Radforum skulle slå seg sammen med NRF. Dette førte til at man kunne kutte ut medlemskontingenten, samt at man fikk tilgang til NRFs lokaler for møtevirksomhet. Radforum startet til gjengjeld arbeidet med å utarbeide sjangre for ulike typer artikler til Hold Pusten, i håp om å øke publikasjonsfrekvensen til tidsskriftet. Radforums årsmøte understreket likevel at man skulle være mest mulig uavhengig, og at forumet fortsatt skulle ha egne årsmøter og valg. Med andre ord, det ble en delvis sammenslåing hvor det administrative arbeidet besto. 

Radforum på kartet 

2016 ble et svært produktivt år for Radforum. Det ble avholdt sykehusbesøk, kurs i kunnskapsbasert praksis (KBP) ved fire av NRFs fagkurs, ph.d.-seminar, to skrivekurs, samt artikkelveiledning på fagartikler til Hold Pusten. Radforums vitenskapelige artikkel, Radiographers’ opinion on radiography research in Norway –A national survey ble også akseptert for publisering, samt presentert på ECR. I tillegg ble Radforums tiårsjubileum markert med et eget jubileumsseminar. Her var daværende redaktør av tidsskriftet Radiography, Julie Nightingale, invitert gjest og foredragsholder. Samtidig hadde vi gleden av å fremme pågående radiografifaglige bachelor-, master- og p.hd.-prosjekter. Radforum ble nå tydligere og tydeligere avbildet på kartet.

På hoppkanten 

Forumet var sårbart. Det finnes grenser hvor lenge man kan jobbe på dugnad, hvor lenge engasjementet holdes oppe under trange rammevilkår, og hvor lenge en organisasjon kan bæres på skuldre til enkeltpersoner. Det var derfor med stor frykt og skuffelse at daværende leder Kari Gerhardsen Vikestad annonserte at hun valgte å trekke seg, noe som i og for seg var helt forståelig. Hun hadde jobbet utrettelig gjennom mange år med å bygge organisasjonen og holde den gående. Hvordan skulle det nå gå? Ville alt vi hadde jobbet for, være for gjeves? Hvem ville bli ny leder, og hvilken retning ville Radforum nå ta?

Noen ganger må man lukke øynene og tre inn i det ukjente. Andre ganger må man hoppe etter Wirkola. Jeg skal ærlig innrømme at pulsen steg kraftig da jeg ble spurt om å stille til valg for å overta ledervervet. Ville jeg være kvalifisert til det? Jeg hadde ingen ledererfaring, lite forskningserfaring, var fortsatt relativt uerfaren stråleterapeut og hadde absolutt ikke forventet denne forespørselen. Ville jeg være lederen som senket skuta, eller ville jeg klare å lede den videre?

Jeg hoppet. Heldigvis hoppet jeg ikke alene. Jeg hadde et solid styre i ryggen, og vi tok fatt på det videre arbeidet.

Sammen! 

Sammen står man sterkere. Den delvise sammenslåingen fra 2014 var ikke holdbar, og verken Radforums styre eller NRFs styre så seg tjent med en slik organisering. Det var nå på tide med en fullstendig sammenslåing, hvor man kunne nyte godt av hverandre og sammen arbeide for økt forskningsaktivitet og fag- og profesjonsutvikling. Gjennom gode samarbeidsmøter og gjensidig respekt ble Radforum fullstendig innlemmet i NRF på en slik måte at uavhengigheten ble sikret og administrasjonsarbeidet ble tilnærmet lik null. Fokus kunne nå være på fag. Radforum fikk sin frihet, og NRF fikk en god ambassadør til å styrke radiografifagets vitenskapelige grunnlag og stimulere til forskning og fagutvikling innen radiografi. 

Veien videre 

Som radiograf og stråleterapeut er jeg stolt over å ha vært delaktig i videreutviklingen av Radforum. Gjennom årene jeg satt i styret, har jeg sett organisasjonen vokse og utvikle seg fra dugnadsarbeid og administrasjon til en integrert del av profesjonsutviklingen med fokus på fag. Likevel står frivillighet og engasjement selvsagt ennå høyt.

Radforum er en naturlig del av NRF, og forumet regnes med.

Forumet fortsetter å tilby kurs og å arrangere inspirasjonskvelder, samt å gi generell støtte og veiledning til radiografer og stråleterapeuter som ønsker å drive med forskning og kvalitetssikring. I tillegg til å bidra til kvalitetssikring av fagartikler i Hold Pusten og gjennomføre egne forskningsprosjekter,

Forumet bygger bro mellom institusjoner, mellom klinikk og akademia. Det er gledelig å se at det fortsetter fremover med høy faglig kompetanse, driv og engasjement.

Som tidligere leder av Radforum gratulerer jeg Norsk Radiografforbund med 50 års-jubileet, og ser frem til tiden som kommer. Dette blir en spennende tid hvor det forventes høy belastning på helsetjenestene, og hvor det vil være et spesielt stort behov for å videreutvikle og kvalitetssikre nye metoder. La dette bli en tid hvor radiografer og stråleterapeuter anses som uunnværlige i alt forsknings- og kvalitetssikringsarbeid som omhandler bildediagnostikk og behandling. 

post@holdpusten.no