Norsk Radiografforbund blir til!

De første røntgenografene, som var tittelen som ble brukt før «radiograf», i Norge ble utdannet i 1972 fra Oslo Kommunale Røntgenografskole. Skolen startet 1. januar 1970 og var lokalisert i Heimdalsgaten 14. I 1973 flyttet skolen til Ullevål sykehus.

Vi var blant elevene på det andre kullet, som startet i august 1973. Undervisningsleder Astrid Bjerland ivret etter at vi skulle organisere oss, noe vi på det tidspunktet ikke helt forsto hensikten med. Men etter noen måneders jobberfaring og etter å ha deltatt på en verdenskongress for radiografer i Madrid i 1973 var tiden moden.

Fra en telefonkiosk utenfor kirurgisk avdeling på Ullevål ringte noen av oss en direktør som vi kjente i Norsk Arbeidsgiverforening (nå NHO) og spurte rett og slett om hvordan vi skulle starte og om vi burde kalle oss forbund eller forening. Vi syntes forbund var mer slagkraftig, men var usikre på om vi kunne benytte det da vi ikke hadde forhandlingsrett. Svaret var at det var helt opp til oss!

Første møte ble holdt 30. oktober 1973 på Røntgenavdelingen, Ullevål sykehus.

I løpet av et par timer ble det valgt styre og bestemt at:

*Vi skulle ha et partipolitisk nøytralt forbund

*Yrkestittelen skulle være radiograf

*Navnet skulle være Norsk Radiografforbund

Tittelen radiograf (radiographer) ble brukt internasjonalt og beskriver bedre bredden av strålespekteret som radiografene arbeider med.

29. mars 1974 skiftet skolen navn til Oslo kommunale Radiografskole.

Det første NRF-styret (1973–76) besto av: Tine Iwe Joslin (nå Thorsteinsen, formann), Stig Olav Persvik (nestformann), Turid Carlsen (nå Langli, sekretær), Dubravka Mott (kasserer), Johanne Grann-Meyer, Borghild Sars Myrli og Unni Eriksen (de tre sise ordinære styremdlemmer).

Første generalforsamling

15. januar 1974 fant forbundets første generalforsamling sted, på Ullevål sykehus – også med representanter fra skolen som utdannet røntgenografer på Rikshospitalet (den startet opp høsten 1973).

Det ble vedtatt en rekke lover (eller vedtekter, som vi ville sagt i dag), og det ble utlyst en emblemkonkurranse. Emblemet skulle være grønt, det skulle symbolisere vårt politisk nøytrale ståsted. Fotograf Ole Nordby gikk av med seieren. Emblemet ble noen år senere korrigert slik at stråleknippet ble riktig i forhold til objektet.

Allerede da var det enighet om å arbeide for en offentlig godkjenning av utdanningen og yrkestittelen, og at skolene skulle ha felles undervisningsplan. Forskrifter for godkjenning av radiografer trådte i kraft 1. august 1977.

Spørsmål om tilslutning til en hovedorganisasjon

De første lovene som ble vedtatt, ivaretok ikke alle forhold med en voksende medlemsmasse. «Lov- og utredningskomiteen» ble nedsatt i 1977. Også behovet for tilslutning til en hovedorganisasjon meldte seg. Det ble diskutert flere alternativer, som bidro til en urolig tid. Ville forbundet fortsatt kunne definere seg som upolitisk ved eksempelvis å slutte seg til LO? I 1980 avgjorde styret, etter uravstemning, å melde forbundet inn i YS – men det ble ikke værende der.

Seminarer og paneldebatt

Første seminar, sentrert kun på fag, ble arrangert i Trondheim i november 1975. Også senere seminarer, som årlig ble arrangert, dreide seg stort sett om fag.

«Kjernekraft og strålefare» var temaet på et medlemsmøte (med paneldebatt) – for å bevisstgjøre medlemmene om hvilket miljø de kom inn i. Møtet var åpent for alle, 70 personer møtte.

Strålefare var også tema noe senere. I 1982 oppfordret forbundet regjeringen om å gå inn for nedrustning av kjernefysiske våpen.

«Hva gjør en radiograf?»

For å utarbeide en pedagogisk oppbygget studieplan fikk Ullevål-skolen veiledning av pedagog fra Statens yrkespedagogiske høgskole. Det første spørsmålet som ble stilt, var «hva gjør en radiograf?» Svaret ble en funksjonsbeskrivelse som også ble forbundets.

Fagutvikling, rolleutvikling,
utdanningskomité og Nasjonalt radiograffaglig råd

For å styrke kompetansen var det behov for radiografifaglig litteratur. Stor var begeistringen da vi fant Kitty Clarks «Positioning in radiography» i Norlis bokhandel i Oslo. Det engelske radiografmiljøet hadde et solid internasjonalt renommé, og boken ble straks tatt inn som pensum.

Tidlig meldte spørsmålet seg om radiografers funksjon vedrørende injisering av røntgenkontrastmidler og isotoper. Radiologer ved Ullevål mente at radiografene burde utføre slike injeksjoner – etter visse bestemmelser. Våren 1975 kom klarsignal fra Helsedirektoratet.

Som en følge av at radiografene kunne utføre intravenøse injeksjoner, fikk Utdanningskomiteen, som ble nedsatt av forbundet i 1977, sin første oppgave å arrangere intravenøskurs. Disse ble holdt ved Ullevål-skolen – frem til opplæringen inngikk i vanlig undervisning. Komiteen skulle også skaffe artikler til Hold Pusten (som så dagens lys i 1974, se nedenfor), arrangere faglige innslag på medlemsmøter og uttale seg i utdanningspolitiske saker.

I 1981 ble driftsansvaret for helsefagutdanningene overført fra Sosialdepartementet til Kultur- og vitenskapsdepartementet med et nasjonalt radiograffaglig rådgivende organ. Anne Berit Grindstad (tidligere leder i NRF og lærer ved Ullevål-skolen) var leder der i åtte år. Rådet behandlet rammeplan, opptaksregler og tildeling av FoU-midler.

Lønn, røntgenferie og streik

Våren 1974 ble det enighet i Norske kommuners sentralforbund om lik lønn for røntgensykepleiere og radiografer – som det var i stat og i Oslo kommune. Førstnevnte var sykepleiere som tok røntgenbilder før radiografer ble en egen yrkesgruppe.

Men lønnsprinsippet overlevde ikke. Spørsmål om pliktår og godkjenning av det som ansiennitet, var sentrale temaer. I 1976 utdannet Oslo Kommunale Radiografskole de første elevene med semesterordning, og var dermed i ferd med å tilpasse seg høyskolesystemet. Dette innebar at radiografene sto fritt til å søke jobb alle steder – uten pliktår.

De første årene var det mer sentrering på fag enn på lønn – fordi solid fagkompetanse måtte ligge til grunn for lønnsdiskusjon. Fagkompetansen måtte derfor bygges.

I 1978 kom Forskrift om særlige vernetiltak ved ioniserende stråling – uten bestemmelsen om røntgenferie (som var en ekstra ferieuke for radiografer på grunn av strålebelastningen i yrket). Forskriften var sendt på høring, men ikke til forbundet – som var glemt! En tre timers demonstrasjonsstreik ble arrangert 2. juni 1983 – med sterk støtte fra fagmiljøer og god pressedekning.

Behovet for radiografer

Allerede i 1975 ble det etterlyst behov for kapasitetsøkning av radiografer – særlig innenfor stråleterapi. Dette ble en langvarig prosess som omhandlet blant annet organiseringen av en slik utdannelse. Videreutdanning i stråleterapi startet i Oslo 1987, med stråleterapeut Eric Sundqvist som lærer.

Økonomi

De viktigste og absolutt nødvendige inntektene de første årene kom i form av frivillig arbeid av medlemmer og radiologer. En solid og usynlig økonomisk støtte kom fra Ullevål sykehus og Radiografskolen – til lokaler, reiser, kurs og videreutdanning i pedagogikk og ledelse/administrasjon. Andre skjulte utgiftsposter var at ansatte fikk drive forbundsarbeid i arbeidstiden. Firmaer som leverte apparatur og utstyr, var også rause med å støtte radiografene med både sosiale og faglige tiltak. Medlemskontingenten på 200 kroner (50 kroner fra elever), dekket NRF-stempel (første utgift), IBM-skrivemaskin, et par advokattimer, trykking av medlemsblad og abonnement på ISRRTs tidsskrift – og tilskudd til maleri av Astrid Bjerland, i kraft av at hun var radiografenes første undervisningsleder. Økonomien var imidlertid så presset at det ble foreslått å ha lotteri!

Medlemsblad

I mars 1974 utkom medlemsbladet med navnet «Hold pusten! – Pust igjen!» Første del av tittelen skulle stå på første side, andre del på siste side. Det har aldri hersket tvil om hvilken yrkesgruppe bladet representerer – nestformann og første redaktør, Stig Olav Persvik, har æren. Første nummer var på fire sider og ble trykt i et kunsttrykkeri (nabo til Ullevål sykehus) – til en pris som vi dessverre ikke kunne fortsette med. Nummer to ble til på formannens middagsbord. Fra tredje utgave tok Sue Aarnes (nå Kristiansen) redaktørjobben (1974–79). Etter hvert, også i samarbeid med senere redaktør Sigmund Oswold (1979–82), fikk bladet et mer profesjonelt utseende. Fortsatt innebar redaktørjobben gratisarbeid, både faglig og teknisk. I en overgangsfase var det absolutt behov for støtte – og et røntgenfirma (Kodak) trådte til – under forutsetning av gratis annonse.

Samarbeid

For å sørge for informasjon mellom forbund og avdeling ble det i Oslo oppnevnt tillitsmenn. Disse skulle også rapportere arbeids- og miljøproblemer. Radiografer ellers i landet opprettet lokallag. De første kom i 1977 i Bodø og Tromsø, Oslo lokallag først i 1980.

Tidlig ble det vedtatt å søke samarbeid med Gruppen av røntgensykepleiere. I mai 1975 inviterte de forbundet til seminar på Lillehammer – for å avklare utdanning og ansvarsområder. Samarbeidet i avdelingene mellom de to yrkesgruppene gikk nok – stort sett – greit, men organisatorisk viste det seg at ikke alle var klar over at radiografen var utdannet for å ha pasientansvar – og dermed også kunne ha lederstilling.

I 1975 ble det i Århus arrangert Nordisk kongress for radiografer og røntgensykepleiere. Vår representant, Sue Aarnes, holdt innlegg om forventninger til nordisk samarbeide – blant annet det å få utdanningen godkjent internasjonalt. Radiografers og Røntgensykepleieres Samarbeide i Norden (RRSN) ble stiftet i Oslo i 1977.

Elevlandslag

Forbundet inviterte til elevkveld i desember 1974 – året etter (6. desember 1975) ble Norske Radiografelevers landslag (Studentlandslaget) stiftet. Alle fire skoler (som det etter hvert var blitt som utdannet radiografer) var representert. Gaven fra NRF var en møteklubbe. Landslaget og forbundet fikk møte i hverandres styrer, men uten stemmerett.

Internasjonal kontakt

Deltakelse på ISRRTs verdenskongress i 1973 i Madrid bidro til at forbundet tidlig vendte seg internasjonalt og begynte forberedelser til innmelding i ISRRT, som er den internasjonale radiograforganisasjonen. I 1977 ble vi opptatt som medlem, med Paul Draleke som vår første representant. Vi ønsket å få utdannelsen godkjent i England – dels for å oppnå samme status som den engelske hadde, men også fordi Storbritannia ville være et attraktivt land å arbeide i for nyutdannede radiografer fra Norge.

I 1976 fikk vi beskjed fra ISRRT om at forbundet måtte delta mer aktivt i blant annet utdanningsspørsmål og i godkjenningsinstanser.

Lokaler

Forbundet hadde mobilt kontor frem til 1974 – da formannen ble ansatt ved Radiografskolen. Der fikk vi tilholdssted, med adresse Postboks 66, Ullevål, Oslo 1. I mars 1980 flyttet forbundet til Collettsgate 33 i Oslo. Her hadde Borgny Ween, vår første sekretær med fast kontortid, noen timer i uken.

Hva preget den første tiden? Vi var få nyutdannede, men med entusiastisk pågangsmot og gjennomføringsevne i et ungt, kreativt og levende miljø. Det var utrolig moro å være med i et pionerarbeid; det å skape noe nytt og finne svar.

De første årene bar preg av at alt lot seg ordne svært raskt. Vi tok en kjapp prat, så fattet vi vedtak. Og vi var et lite og nytt forbund, slik at overordnede instanser ikke umiddelbart fryktet at avgjørelser ville få store konsekvenser. Men noen beslutninger (eksempelvis med tanke på lønn) overlevde ikke!

Bare etter få år, med stor økning av medlemsmassen, viste det seg å være behov for en annen måte å drive forbund på, på alle fronter. Men for å vinne frem visste vi at vi måtte bygge kompetanse – som var og er den viktigste forutsetningen for radiografenes yrkesliv.

Etter bare kort tid i yrket ble flere i forbundsstyret lærere ved Ullevål-skolen. Ny utdanning, med nye fag og usikre nyutdannede, krevde særlig sentrering på det faglige. Og vi var stadig på leting etter kunnskap som kunne styrke radiografenes stilling. Vi var klar over at vi var utdannet for å ha samme funksjon som røntgensykepleierne, men vi var også bevisste på at vi kunne tilføre miljøet annen og ny kunnskap. Dette fikk vi full anledning til som lærere, vi som gikk den veien!

Arbeidet som foregikk i skolens regi med pedagogisk oppbygging av undervisningsplanen og stadig søken etter ny kunnskap, må kunne sies å ha vært med på å bygge en solid grunnmur for forbundet vårt. Hvem eide hvilken stein i grunnmuren som vi la? Var det forbundets eller skolens? I de første årene var skole og forbund godt sammenvevd, både faglig og økonomisk – til fordel for oss alle!
post@holdpusten.no