KOMMENTAR
Om ansvar og gevinst
Sykehusene er i høyeste grad kompetansedrevet, og det er rimelig at ansvaret for kompetansebygging ligger på virksomhetsnivå.
Forbundslederen fra Hold Pusten nummer 2 2025
14. januar 2025 ble rapporten «Felles ansvar, felles gevinst» overlevert Kunnskapsdepartementet av det såkalte Kompetansereformutvalget.
Oppgaven til utvalget var å utrede hvordan trepartssamarbeidet mellom regjeringen og arbeidslivets parter kan legge bedre til rette for omstilling og læring i arbeidslivet, gitt overordnete mål om høy stabil sysselsetting, å motvirke økende ulikhet og sikre kompetansen arbeidslivet trenger.
Et spørsmål mange kanskje vil stille, er: Trenger vi en ny rapport om kompetanseutvikling i et av de landene i verden med det høyeste utdanningsnivået blant sine innbyggere? Svaret på det vil avhenge av i hvilken sektor du arbeider. Overordnet for Norge i urolige tider er behovet for omstilling for å møte internasjonale trender og konkurranseforhold. Rapporten går derfor bredt ut og adresserer omstillingsbehovene vi vet kommer knyttet til demografi og en aldrende befolkning.
Hvordan utvikles kompetanse nå, hvordan skal vi tilnærme oss dette temaet fremover?
For en helseprofesjon er det selvsagt også viktig å se på behovet for kompetanse i fremtidens helsevesen. Hvordan utvikles kompetanse nå, hvordan skal vi tilnærme oss dette temaet fremover?
Rapporten peker blant annet på virksomhetene der hovedavtalene gir noen føringer for kompetanseutvikling. Hovedavtalen mellom Spekter og Unio erkjenner behovet for en systematisk tilnærming, ansvaret for systematisk å kartlegge og analysere kompetansebehov er lagt til den enkelte virksomhet. Altså det enkelte helseforetak/sykehus.
Sykehusene er i høyeste grad kompetansedrevet, og det er rimelig at ansvaret for kompetansebygging ligger på virksomhetsnivå. Helseforetakene har ansvar for all behandling, også all feilbehandling, det er innlysende at de har en sterk egeninteresse i kompetente og faglig dyktige medarbeidere. Lov om spesialisthelsetjenestene stadfester at virksomheter som yter helsetjenester, skal sørge for at ansatte gis opplæring, etterutdanning og videreutdanning som er nødvendig for at den enkelte skal kunne utføre sitt arbeid forsvarlig.
Utfordringen for små fagområder og profesjoner i et felt med høye utviklingstakter har til dels vært stabile videreutdanningstilbud som svarer til behovet og utfordringene i tjenestene.
Lov om helsepersonell stiller videre krav til den enkelte om å utøve sitt arbeid på en faglig forsvarlig måte. Dette innebærer at helsearbeidere må holde seg oppdatert på relevant faglig kunnskap og utvikling innen sitt felt for å kunne gi forsvarlig helsehjelp. I fortsettelsen av det ligger det en forventning om at helsepersonell deltar i kontinuerlig faglig utvikling, som kan inkludere kurs, seminarer og annen formell opplæring og utdanning.
Vi ser at lovgivningen binder opp virksomhetene og autorisert helsepersonell til forsvarlig og kompetent pasientbehandling. Man har et delt ansvar for kompetanseutvikling, men det er virksomhetene som må sette det i system.
Dette delte ansvaret har vi i Norsk Radiografforbund tatt på alvor. Vi har i en årrekke lagt til rette for at medlemmene skal kunne oppdatere seg faglig gjennom vår kursvirksomhet. Siden 2018 har vi også tilbudt en intern spesialistgodkjenning der vi søker å se sammenheng mellom formell og uformell etter- og videreutdanning og knytte dette til den faglige profesjonsutøvelsen i pasientbehandlingen i virksomhetene.
Det krever mye ressurser å etablere og drive videreutdanninger, og for små fagområder går det simpelt hen ofte ikke opp.
Utfordringen for små fagområder og profesjoner i et felt med høye utviklingstakter har til dels vært stabile videreutdanningstilbud som svarer til behovet og utfordringene i tjenestene.
i 2025 har vi ikke noe videreutdanningstilbud innen nukleærmedisin i Norge, til tross for at en slik videreutdanning som er nødvendig og lovpålagt for arbeidet på feltet. Nukleærmedisin er et godt eksempel på hvordan utviklingen har medført at teknologier smelter sammen i hybridmodaliteter og skaper nye behov for en sammensatt kompetanse. Et annet eksempel er videreutdanning innen intervensjonsradiografi, som grunnet for få søkere nå settes på vent. Også dette et felt behovet for å videreutvikle og oppdatere kompetanse i høyeste grad er til stede. Vi har heller ikke utdanningstilbud innen ultralyd og for beskrivende radiografi i Norge.
Et hovedpunkt for oss er å påpeke at for små fagfelt fungerer ikke finansieringsordningene slik de er innrettet. Det krever mye ressurser å etablere og drive videreutdanninger, og for små fagområder går det simpelt hen ofte ikke opp.
Myndighetene må legge bedre til rette og skape det dansegulvet som kan gjøre det enklere for helsepersonell og virksomhetene å utvikle kompetansen som er nødvendig for framtidens radiografer og stråleterapeuter.
Jeg tror at skal vi ta lovgivningen på området på alvor, der ansvaret for kompetansebygging ligger på virksomheten, bør virksomhetene få et større ansvar for å legge til rette for at formelle videreutdanninger som er viktige for tjenestene, og lovpålagte, kan tilbys.
Helse Sør-Øst har ansvaret for utdanning av stråleterapeuter i Norge – dette oppdraget har nå OsloMet. Det bør vurderes om også andre regioner bør få lignende ansvar, for nukleærmedisin og intervensjon og en ultralydutdanning for radiografer. Her ligger det muligheter for å skreddersy utdanningen til behovet i tjenestene.
Myndighetene må legge bedre til rette og skape det dansegulvet som kan gjøre det enklere for helsepersonell og virksomhetene å utvikle kompetansen som er nødvendig for framtidens radiografer og stråleterapeuter. Utsiktene til faglig og personlig vekst er viktig når dagens ungdom skal velge sin yrkeskarriere – der livslang læring vil være regelen. bent.ronny.mikalsen@radiograf.no
