Oppgjør i en urolig tid

Forbundslederen fra Hold Pusten nummer 2 2022.

De siste fem årene har vært noen særskilte år tariffmessig. Mye uro i etterkant av 2018 oppgjøret samt en påfølgende pandemi har lagt utfordrende rammer for tillitsvalgte lokalt som sentralt. Teams kan brukes til mye – men ikke til lønnsforhandlinger mellom partene, er en lærdom. Som om det ikke hersker nok usikkerhet i forkant av oppgjøret, så er selve modellen for de norske lønnsforhandlingene, frontfagsmodellen, under press og debatt. Det er åpen uenighet mellom partene på arbeidstakersiden før lønnsoppgjøret.

Unio vedtok nylig et krav om at frontfagsmodellen skal praktiseres slik den opprinnelig var ment: At en troverdig ramme fra industrien danner en norm, og ikke et underestimert tak for hele offentlig sektor.

Høyskolegruppene i offentlig sektor har to års lønnsmessig etterslep som må tas igjen, sammenlignet med privat sektor. For å få det til trenger man særskilte tiltak for denne gruppen.

Vi merker oss at LO med Fagforbundet i spissen ikke er enig i den tilnærmingen som vi har sammen med de andre forbundene i Unio. LO ser på Unios utspill som usolidarisk og er ikke villig til at høyskolegrupper innen for eksempel spesialisthelsetjenestene skal ha en prioritet inn i årets lønnsoppgjør. Lønnsnivået for våre grupper ligger per februar 2022 cirka 30 000 kroner under det som er en gjennomsnittslønn for alle arbeidstakere i Norge. Radiografer og stråleterapeuter sammen med de andre høyskolegruppene i offentlig sektor får lite igjen for de ekstra årene de bruker på utdanning utover videregående skole. Vi ser at praktiseringen av frontfagsmodellen gjennom årene ikke har maktet å forskyve lønnsrelasjonene i favør av dem med lengre utdanning. Det pekes på at dette igjen vil medføre økende problemer med rekrutering til de yrkene med lengre utdanning i offentlig sektor.

Norsk Radiografforbund kan ikke vise til at det mangler svært mange radiografer i Norge, og at mange stillinger står ubesatt. Men vi ser at det stadig lyses ut flere stillinger, og flere avdelinger rapporterer at der er få eller ingen søkere til aktuelle stillinger. Det er i dag omtrent ti ganger flere stillinger utlyst enn for bare et år siden. Fra Sverige og Danmark rapporteres det til dels om reell mangel på radiografer; og vi vet at de skandinaviske landene til dels fungerer som et felles arbeidsmarked for radiografer og stråleterapeuter. Noe er i ferd med å endre seg, og i framskrivinger er det da også forventet at vi trenger flere radiografer i årene fram mot 2035. '

Foreløpig ingen stor mangel, altså, men likevel – som den spesialiserte gruppen radiografer og stråleterapeuter er, vil vi ha et lavere «knekkpunkt» på når en mangel på kompetanse blir kritisk. Dette ser vi blant annet i at det med stor sannsynlighet vil bli rekrutteringsutfordringer i spesialiserte grupper som for eksempel stråleterapeuter. Blant andre spesialiserte grupper som eksempelvis MR-radiografer ser vi også endringer de senere år: erfarne og kompetente MR-radiografer synes å være etterspurt og ettertraktet i sykehusene.

Vi ser det også ved de virksomhetene som er presset på å levere MR-diagnostikk innen de ulike fristene i pakkeforløpene, ja – så er også MR-radiografene tilsvarende presset. Radiografene innen disse tjenestene kan ikke erstattes i en håndvending, vi pleier å si at radiografene er sine egne vikarer. Jo mindre gruppen av spesialister er, jo større arbeidspress vil det innebære for den enkelte når den samme gruppen skal være sine egne vikarer.

Det sier seg kanskje selv: En kritisk tjeneste som er presset på personell og ressurser, vil ikke holde over tid. Radiografer har i tillegg en særskilt plass i strålevernlovgivningen som gjør at vi ikke uten videre kan erstattes av andre yrkesgrupper. Her skiller vi oss fra hvordan rekrutteringsutfordringer løses i for eksempel grunnskolen.

Samlet sett er doble vakter og ustrakt bruk av overtid for at tjenestene skal gå rundt, et bevis på at radiografer og stråleterapeuter besitter uunnværlig og kritisk kompetanse for virksomhetene.

FAFO-rapporten fra våren 2020 «Mellom menneske og maskin» viste at det å stå i yrket har blitt mer krevende, med økte kompetansekrav og en mer stressende hverdag der ny teknologi og nye pasientgrupper medfører at vi skiller oss fra befolkningen ellers når man sammenligner nøkkelparameter.

Spørsmålet er om dagens lønnsnivå er egnet til å lokke de neste generasjoner inn til våre yrker, og om frontfaget skal sette de endelige grenser for lønnsutviklingen til ti tusenvis av ansatte i en stadig mer kompetansedrevet spesialisthelsetjeneste. Det er den utfordringen den norske modellen for lønnsforhandlinger må finne en løsning på. bent.r.mikalsen@radiograf.no