Radiograf og tillitsvalgt gjennom 40 år

Jeg vil med dette sende en stor takk til alle tillitsvalgte i NRF som opp gjennom årene har stått på for sine kolleger, radiografene som startet opp vårt forbund i 1973 med tom pengekasse og full av pågangsmot. Og til radiografene som dannet de første lokallagene rundt om i landet fra 1980 og utover. For ikke å glemme redaktører og medarbeidere av Hold Pusten de første årene. Takket være disse ildsjelene er vi nå et etablert fagforbund med egne lokaler og en erfaren stab.

Her vil jeg kaste et tilbakeblikk på sakene vi som tillitsvalgte på lokalplan jobbet med da fasttelefon, faks og elektrisk skrivemaskin, riktignok med rettetast, var arbeidsredskapet vårt.

Mitt første møte med Norsk Radiografforbund var i paviljong B på Ullevål sykehus i 1982, der jeg var elev ved Radiografskolen. Klassen fikk besøk av formann i forbundet, Vibeke Hammer Madsen. Hun kom for å fiske nye medlemmer. Samtlige i kull 1981 ble innmeldt i Norsk Radiografforbunds Studentlandslag. Inger Kvarekvål og Hilde Rangsæter har æren for at vi alle meldte oss inn. Vi var del av en gjeng med sterk sosial rettferdighetssans og stå på krava-vilje, kalt firerbanden av lærerne.

Første lokalsak var kravet om eksamensoppgaver på både bokmål og nynorsk, noe lærerene våre ikke var spesielt begeistret for, men siden det var de som startet opp fagforeningen vår, var de lydhøre for kravet.

I 1983 ble seks ukers ferie for røntgenpersonale fjernet. I forkant av lovendringen protesterte NRF med politisk streik og hadde stand og leverte ut løpesedler rundt i Oslo. Vi deltok som de misfornøyde studentene vi var. Vi mistet jo et gode i løpet av utdanningen. Streiken var ikke helt bortkastet, vi fikk i alle fall markedsført radiografyrket.

Studentlandslaget fulgte også med på arbeidet, og endret studieplanen fra kun sykepleiefag det første halvannet året av utdannelsen til mer radiografifag inn i første semester. Året vi ble uteksaminert, ble ny studieplan iverksatt for det nye kullet. Rådet for radiografutdanning utredet ny nasjonal læreplan. Denne ble godkjent av Kultur- og vitenskapsdepartementet i 1989. Navneendring på skolen kom allerede i 1984. Mitt kull var det første som fikk høgskolestempel på vitnemålet.

Gjør din plikt, krev din rett

Ute i yrkeslivet jobbet vi side om side med røntgensykepleierne som var definert spesialsykepleiere og derfor hadde høyere lønn. Radiografene med ny oppdatert kunnskap tok etter hvert over. Da røntgenavdelingene som nå var det en selvfølge å være medlem i eget fagforbund. Var alle på arbeidsstedet fagorganiserte, ville vi ha større slagkraft.

For oss som var plasstillitsvalgte på 80- og 90-tallet, var det mye å ta tak i. Både med tanke på HMS og lønnskrav. De fleste mindre avdelinger var organisert med hjemmevakt på kveld/natt/helg eller vi hadde hvilende vakt på røntgenavdelinger. Det kunne være to kveldsvakter i uka og hver tredje helg med hjemmevakt. Begge deler var en dårlig avtale siden det var så hyppig.

Som nyvalgt tillitsvalgt radiograf i Førde opplevde jeg påtrykk fra medlemmene om å få endret passiv vakt på vaktrom etter klokken 22.00 til aktiv nattevakt. Med aktiv vakt ville man få en turnus med flere fridager samt utbetalt nattillegg. Arbeidsgiver ga til slutt etter, det var neste tillitsvalgt etter meg som innkasserte seieren

Den største helseplagen på alle røntgenavdelingene var fremkallermaskinene som var plassert med innmating av eksponert film i mørkerommet med fronten ut i granskningsrommet der filmen kom ut. Det oste av fremkaller- og fikseringsgasser, samtidig som støynivået var høyt. Det hjalp lite at man gikk over fra mørkeromsmaskiner til dagslysfremkaller på 80-tallet. Ansatte slet med hodepine og luftveisplager. Dette ble en sak for tillitsvalgt radiograf og verneombud og havnet hos Arbeidstilsynet (nå Stami). Både i Førde og på Ullevål tok det flere år før punktavsug kom på plass. Det hjalp en del. Litt ekstra støy av viftene måtte man tåle. Senere ble fremkallermaskinene avløst av laserprintere og deretter pc og digitale bilder. Kjemilukta og støyen forsvant og røntgenavdelingene ble forvandlet til et bedre sted å være.

Mange saker tok det altså år og dag å få gjennomslag for. Spesielt husker jeg saken med radiografene som var gravide som ønsket å bli omplassert til dagtid. Den startet i mai 1990. Avdelingen hadde flere gravide radiografer på samme tid. Kveldsvaktene var uforutsigbare med stort arbeidspress og få radiografer på vakt. Ba de om det selv, ville de bli tatt ut av turnus og få en dagstilling på flere timer og uten vakttillegget. Det ble da mindre utbetaling hver måned fram til fødselen og mindre utbetaling i permisjonstiden. Arbeidsgiver måtte omplassere dem til dagvakt for at de skulle få beholde vakttillegget i turnusen. Ironisk nok tok det ni måneder før saken ble løst.

Samtidig som avtalen ble signert av ledere og tillitsvalgt på Ullevål, jobbet NRF opp mot andre tariffområder om de samme rettighetene. Dette tok flere år, nærmere bestemt kom det på plass i oktober 1994 gjennom Rikslønnsnemdas kjennelse, og deretter i hovedavtalens fellesbestemmelse, paragraf 8.34.

Fag, økonomi og politikk

Det har blitt sagt at helsesektoren består av tre deler man ikke kan skille: fag, politikk og økonomi. Med flere verv på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet så jeg dette. Jeg var både hovedtillitsvalgt på Ullevål, medlem av Lønns -og forhandlingsutvalget i Oslo krets av NRF (LFU) og med i ulike verv i NRF sentralt. Jeg lærte at skal man oppnå ønsket resultat i forhandlinger, må man få med seg helsepolitikken til de som bestemmer i landet og hva som rører seg i media. Man må også selge sine ønsker inn til de øverste lokale lederne i god tid før forhandlingene starter.

På denne tida var det avdelingsoverlegen som var enerådende. Han hadde direkte kontakt med Rådhuset og forhandlingsavdelingen i Oslo kommune. I 1994 hadde Oslo Krets av NRF meldt krav om lønnsmidler til en fagradiograf til forhandlingsseksjonen i Oslo Rådhus. Vi så behovet for flere stillingskoder. Sykepleierne hadde mange stillingskoder med ulik lønnsplassering, mens vi hadde kun radiograf og overradiograf. Det var på tide å få en ny stillingskode kalt spesialradiograf eller fagradiograf. For å få dette til, meldte LFU blant annet behov for en fagstilling på Ullevål for å koordinere prosedyremanualer og utvikle fagopplæring for radiografene på den store avdelingen. Vi fikk napp! Men først fem år senere ble stillingen opprettet.

1989 ble sykehusene pålagt avdelingsbudsjett, forløperen til foretaksmodellen. Vi skulle styres som en bedrift med inntekter og utgifter. Personal- og lønnsavdelingen i sin gamle form ble nedlagt. Hver klinikk skulle ha sine egne merkantilt personale som skulle ta seg av lønn og økonomi og være fysisk til stede på klinikken. Sammen med klinikkoverlege og klinikkradiograf/sykepleier med administrativ utdannelse utgjorde de avdelingens stab. Stillingsbudsjettet ble barbert. Helt enkelt fordi det ikke fantes lønnsmidler til alle stillingene. For Røntgenavdelingen på Ullevål betydde det 14 radiografstillinger som ble inndratt, fem legestillinger og flere hjelpepleier- og kontorstillinger. Totalt 40 stillinger.

Knapp bemanning førte til stort sykefravær som skapte mye ekstravakter og overtid. Ny sykehusstruktur medførte nye tariffområder. Oslo kommune beholdt eget tariffområde. Frustrasjonen var stor. Med et avdelingsbudsjett som var altfor lavt estimert utgifter som hovedsakelig var stillingsbudsjettet, var det viktig å øke inntekter for å unngå å holde stillinger ledige. Skulle man øke produksjon på undersøkelser med god inntjening på modaliteter som MR og CT, måtte avdelingsleder få med seg radiografene til å arbeide i sin fritid. Det var knapt nok med radiografer for å dekke regulert drift. Det ble forhandlinger mellom arbeidsgiver og tillitsvalgte. Radiografene ble tilbudt småpenger i forhold til radiologene. Dette kunne vi ikke godta. De fleste radiografene var fagorganisert, og som deres tillitsvalgt ga jeg beskjed om at ingen skriver seg på listene om ekstra poliklinikkjobbing. Etter noen uker med kollektiv nekt, var avdelingsledelsen villig til å forhandle. Vi ble vi tilbudt vårt minstekrav med 100 prosent fra første time og kun et visst antall undersøkelser per vakt. Avtalen fungerte utmerket i flere år – helt til KS satte foten ned for slik «planlagt overtid».

Det var vanlig å kunne røyke både på pauserom og kontorer. Så dette var ikke bare populært tiltak for røykende leger og sykepleiere. Direktøren ville at fagforeningene skulle fronte forbudet.

Samarbeidet mellom fagforbund

På slutten av 1980-tallet var NRF tilsluttet Akademikernes fellesorganisasjon (AF). Sammenslutningen besto av arbeidstakere med treårig helseutdanning, samt legene og tannlegene, ingeniørene med flere. Alle hovedtillitsvalgte møttes på formøter til arbeidsmiljøutvalget (AMU). Slik ble vi samkjørte før møter med direktøren. Det var selvfølgelig de største forbundene som hadde de viktigste posisjonene i samarbeidet. Lille NRF og jeg ble dog utpekt som fagforeningenes AMU-representant da sykehuset i 1988 skulle ha en frontfigur i kampanjen for røykeforbudet innendørs på sykehuset. Det var vanlig å kunne røyke både på pauserom og kontorer. Så dette var ikke bare populært tiltak for røykende leger og sykepleiere. Direktøren ville at fagforeningene skulle fronte forbudet. Forslag fra fagforeningene i AMU var å lage litt fargerike og hyggelige røyking forbudt-skilt. De skulle henges opp overalt på vaktrom og kontorer, korridorer og trappeoppganger med hjelp av tillitsvalgte og verneombud på avdelingene. Stort sett gikk det bra. Røykere gikk ut «for å trekke frisk luft». Andre gadd ikke og sluttet å røyke på jobb. De fleste var glade for forbudet.

Sammen er vi strålende

I dag kjemper de tillitsvalgte for å beholde de godene som fagforeninger sammen med arbeidsgivere og politikere oppnådde frem til 1980-tallet. Arbeidsmiljøloven, pensjonsrettigheter og kvinners rettigheter på nivå med menn i trygdeloven for å nevne noe. Overenskomst for tillitsvalgtes rettigheter blir stadig begrenset. Vi trenger fortsatt lagånd og engasjerte radiografer som tillitsvalgte. Og medlemmer som står sammen og heier fram sine utvalgte.

… og litt politikk

Jeg ønsker å fortsette i ulike roller med å promotere vårt fagforbund og yrket radiograf. Jeg håper politikere og arbeidsgivere ser vår viktige rolle i samfunnet. Skal vi klare å oppnå like helsetilbud for alle i vårt langstrakte land, kan vi være en del av løsningen på radiologmangelen. Radiografer med riktig videreutdannelse kan være til hjelp for radiolog med ultralyd og som beskrivende radiograf på avdelinger med vakante radiologstillinger. For cirka 30 år siden skrev jeg et innlegg i Hold Pusten der jeg stilte spørsmålet om hvorvidt vi radiografer skulle bli gode på modalitet eller bli miniradiologer. I dag svarer jeg: Så lenge utøver er formelt kvalifisert for oppgaven spiller det liten rolle hva man heter.

post@holdpusten.no

Mary Bolstad er i dag radiograf ved MR-seksjonen ved OUS Ullevål.