Radiografer i produksjon og service

I løpet av mine år som radiograf og stråleterapeut har jeg møtt mange ekstremt dyktige radiografkolleger som det har vært en glede å diskutere fag og profesjon med. De fleste av dem har likevel en ting til felles som jeg alltid har funnet noe utfordrende, og jo mer jeg tenker på det, jo mer lander jeg på at dette er problematisk. Radiografer snakker til stadighet om «radiografer i produksjon». Eksempelvis er ikke utsagn som «fagutvikling må vike for produksjon» og «produksjon gjør at vi ikke rekker …» uvanlige. Ved å bruke slike ord, står vi i fare for å undergrave vår egen profesjon.

For hva er det man som radiograf produserer? Jeg tror svaret på dette munner ut i hvordan man ser på radiografens rolle i helsevesenet.

I mine ører gir ordet «produksjon» en assosiasjon til samlebånd, hvor pasientene kommer strømmende inn, blir avfotografert og strømmer ut igjen. Det er bilder som produseres. Jeg erkjenner at for radiografer i en travel hverdag kan det nok noen ganger føles som om at man arbeider ved et samlebånd. Mye av det jeg skriver, bør derfor også adresseres på et systemnivå. Det problematiske i denne situasjonen er at radiografen da kun vil anse seg selv som ansvarlig for akkurat sin plass ved samlebåndet (bildeproduksjon), men ha liten refleksjon over sammenhengen før (for eksempel klinisk vurdering, henvisningskvalitet et cetera), og det som skjer i etterkant (inklusive nytteverdi av det som er gjort).

Videre gir ordet «produksjon» en assosiasjon til en markedstankegang hvor man bestiller en vare som settes i produksjon. Kanskje er det da ikke så rart at mange klinikere (og radiografer) snakker om å «bestille» røntgenundersøkelser. Bildene settes i produksjon og radiografene produserer i henhold til bestillingen. Radiografen blir da en produsent av bilder, men ikke en leverandør av en helsetjeneste.

I forlengelsen av dette er det interessant, dog like problematisk, at flere innen radiologimiljøet snakker om radiologi/radiografi som et serviceyrke. På flere sykehus er faktisk radiologiske avdelinger organisert under betegnelsen «medisinsk service». Hva er egentlig medisinsk service og hvem mener radiografen er mottakeren av denne servicen? Kliniker? Pasient? Begge?

Dagens tjeneste ser ut til å preges av at svaret på spørsmålet er både kliniker, pasient og en kombinasjon av disse. I alle tilfeller vil en servicetankegang gi grobunn for uberettigete undersøkelser og undersøkelser av lav verdi.

Dersom kliniker anses som mottaker av servicen, befinner vi oss i et landskap hvor man streber etter å gjøre klinikeren fornøyd, selv om undersøkelsen skulle ha liten nytteverdi for det videre pasientforløpet. I ytterste konsekvens dannes en kultur hvor kliniker kan bestille undersøkelsen med en selvsagt forventning om at undersøkelsen blir gjennomført i henhold til bestillingen. Skifte av modalitet for best mulig å belyse problemstillingen eller avvisning av undersøkelser med lav nytteverdi/berettigelse blir i dette scenariet vanskelig.

Likeledes, ved pasienten som mottaker av servicen, kan pasienten, via en kliniker, bestille den undersøkelsen de ønsker – uavhengig av nytteverdi.

Ved både pasient og kliniker som mottaker, vil svaret ligger i et kompromiss mellom ønskene til disse to. Dette er heller ingen god løsning da den bakenforliggende begrunnelsen for å gjennomføre undersøkelsen kan være motstridende og lite begrunnet.

 Det er altså ikke uten grunn at radiologiske undersøkelser er noe det skal henvises til og ikke som ikke skal bestilles. Nytteverdi skal vurderes for både individ og samfunn jfr. strålevernforskriften. I noen tilfeller vil det da faktisk være riktig å ikke gjennomføre undersøkelsen, selv om den er ønsket av kliniker og pasient. Men vil det anses som god service?

Tilbake til det innledende spørsmålet: Hva er det en radiograf produserer? Er det et røntgenbilde? En tom pasientliste på slutten av vakta? En fornøyd kliniker eller pasient? Jeg vil oppfordre alle radiografer og ledere ved bildediagnostiske avdelinger til å reflektere over dette spørsmålet. Hva er det egentlige målet med de bildediagnostiske tjenestene?

Etter min mening er en radiograf en leverandør av en helsetjeneste, ikke bare et bilde. Produktet må derfor ses som en del av en større helhet, som inkluderer refleksjon. Radiografer må ikke, i måten de snakker på, nedgradere sitt fagfelts essensielle rolle til en service som bare kan bestilles etter eget forgodtbefinnende. Som autorisert helsepersonell må radiografens produkt være et bidrag til en helhetlig helsetjeneste hvor de bildediagnostiske tjenestene er nøye vurdert til å være av betydning for den enkelte pasients utredning og oppfølging, hvor resultatet påvirker pasientens videre forløp i positiv forstand.

Dette må radiografer kommunisere ut. I tilfeller hvor pasienten ikke er tjent med (liten nytteverdi) eller ikke ønsker tjenesten, bør radiografen ta stilling til og reflektere over om det ikke vil være bedre medisinsk service å la være å gjennomføre undersøkelsen. Tjenesten bør da ikke «settes i produksjon». For at dette skal skje, må ikke radiografer snakke som om radiografi er ensbetydende med helsetjenestens samlebånd. Ord som «produksjon», «serviceyrke» og «bestilling» bør unngås. Hvilke ord vi bruker om oss selv, betyr noe og gjenspeiler radiografens rolle i helsevesenet. Velg dine ord med omhu!

post@holdpusten.no