Stråleterapifagets utvikling

Vi var en gjeng svensker som kom til Norge og stråleterapien ved Det Norske Radiumhospital (DNR) først som sommervikarer 1981. Ferdig utdannet i Sverige innen stråleterapi og nukleærmedisin, januar 1982 fikk vi faste stillinger som stråleterapeuter, det var også en gjeng med diagnostikkradiografer som fikk jobb på Rikshospitalet den gangen. Stråleterapi i Norge fantes bare ved DNR, Ullevål sykehus og Haukeland sykehus. Radiumhospitalet var den største stråleterapiavdelingen i Norge og hadde pasientansvar på nasjonalt nivå.

Da fantes ikke en dedikert utdanning innen stråleterapi, og det var stor mangel på stråleterapeuter. Det var flere yrkesgrupper (sykepleiere, ingeniører og radiografer) som fikk internopplæring for å kunne jobbe som stråleterapeuter. En ikke ubetydelig andel av personalet var utenlandske radiografer utdannet innen stråleterapi. I Norge hadde man kun den treårige utdanningen innen radiografi, med litt stråleterapi, så i tillegg måtte omfattende interopplæring til. For meg som hadde en profesjonsutdanning innen stråleterapi, opplevdes det som litt frustrerende med den varierte bakgrunnen og den manglende fagkunnskapen til mine medarbeidere. Tidlig syntes vi det var viktig å melde oss inn i en fagforening, men hvilken skulle velges? Etter å ha spurt noen radiografer var det naturlige valget Norsk Radiografforbund, der kunne vi kjempe for vår profesjon.

De utenlandske radiografene/stråleterapeutene kom gjerne for eventyret, og det var til tider stort gjennomtrekk. Rekruttering til stråleterapien gikk trått, og intern opplæring tok store ressurser til personell som sluttet etter kort tid. Snart ble det klart at stråleterapikapasiteten i Norge måtte utvides og desentraliseres med stråleterapiavdelinger i Tromsø og Trondheim. Personalsituasjonen ble prekær, og det ble klart at noe måtte gjøres for å sikre at det fantes personell til nye og gamle avdelinger. NRF mente at den yrkesgruppen som hadde best fagbakgrunn og som man burde satse på, var radiografer. Det som var et naturlig valg for oss, var ikke alle enig i.

Det var mangel på radiografer, og diagnostikkmiljøet trengte personell samtidig som både sykepleiere og ingeniører som jobbet på stråleterapien og hadde fått intern opplæring, mente de var godt egnet. Her ble det profesjonskamp. NRF jobbet hardt med å overbevise stråleterapimiljøet om at man måtte satse på radiografer. Ledelsen ved Radiumhospitalet, med Vidar Jetne i spissen, mente at en utdanning måtte til, men hvilke grupper som skulle utdannes, var noe uklart. NRF støttet fullt ut at en utdanning måtte til, og at det var radiografer som skulle utdannes. Fagmiljøene, Radiografutdanningene og NRF diskuterte, hva trengte vi, og hvordan skulle utdanningen formes?

Etter mye diskusjon kom man frem til at man skulle satse på radiografer, men Norge var et relativt lite land, og det skulle bli vanskelig å bygge en treårig bachelorutdanning innen stråleterapi – fagmiljøet var for lite. NRF og utdanningene var tydelige på at dette skulle ikke være en eller annen intern utdanning, men ligge under universitets- og høgskoleloven og gi uttelling i studiepoeng (vekttall på den tiden). Det så litt fastlåst ut.

I 1986 tok det regionale høgskolestyret for Oslo og Akershus, godt hjulpet av miljøet ved Radiumhospitalet, et initiativ til at Radiografhøgskolen i Oslo skulle planlegge en ettårig videreutdanning i stråleterapi. Videreutdanningen i stråleterapi startet i januar 1987 en pilot som skulle evalueres. Det var slett ikke sikkert at dette skulle bli et fast tilbud. Etter en hard kamp ble den fast etablert som et oppdrag fra Radiumhospitalet høsten 1988. De første årene var det flest studenter fra stråleterapimiljøet fra alle yrkesgrupper. Det var jo viktig at de som allerede jobbet i stråleterapien, ble utdannet.

Første kamp var vunnet. Utdanning av stråleterapeuter skulle ligge hos Radiografutdanningen og som et oppdrag å utdanne stråleterapeuter for hele Norge. Kreftplanen som kom i 1997, mente at kreftdiagnostikk og behandling skulle styrkes. Antall lineærakseleratorer og stråleterapisentre skulle dobles, en formidabel satsning på kreftbehandling også på europeisk nivå. Det trengtes enda flere radiografer og stråleterapeuter – det ble utdannet for få radiografer. Løsningen ble at flere radiografhøgskoler ble etablert, i Drammen og på Gjøvik.

Utdanningen av radiografer tar tid, og stråleterapien trengte stråleterapeuter relativt raskt. NRF kjempet for at det kun skulle være radiografer som kunne ta utdanningen, profesjonsstriden var i gang igjen. På grunn av at det ikke fantes nok ferdig utdannede radiografer, fikk utdanningen i oppdrag å etablere et forkurs for sykepleiere og et for bioingeniører på et halvt år hver før de kunne søke på videreutdanningen. Radiumhospitalet rekrutterte flere bioingeniører til å ta utdanningen til stor frustrasjon for NRF, som måtte innse at det var for få radiografer å ta av.

Forkurs for sykepleiere fikk ingen søkere. Forkurset for bioingeniører varte kun en kort tid, og snart var det radiografer nok til å fylle behovet innen stråleterapi. I ettertid må man nok innse at det var viktigere å få utdannet nok stråleterapeuter enn å ha en profesjonskamp, slik at kreftpasientene fikk den behandling de trengte. Men, kampen var viktig for å vise hvilke som hadde den beste fagbakgrunnen for å bli stråleterapeut.

Det valg man gjorde med å etablere en ettårig videreutdanning innen stråleterapi for radiografer, var ikke innlysende. Men med tanke på hvordan utviklingen innen stråleterapi har vært, så var den genial. Kunnskapen om de ulike bildemodalitetene som finnes, er meget viktig i moderne stråleterapi der linearakseleratoren har mulighet til å ta enten CT- eller MR-bilder for å verifisere behandlingen og/eller avdekke forandringer underveis som gjør at man må planlegge den på nytt (adapsjon). Stråleterapimiljøet i Europa er misunnelige.

Norsk Radiografforbund har hele tiden stått på for stråleterapeutene og tilbyr kurs samt er en sentral del av Norsk stråleterapimøte. En viktig del av hevingen er NRFs ordning med en interspesialistgodkjenning (her var NRF tidlig ute med en pilot for stråleterapeuter). Det gjøres også et verdifullt arbeid med tanke på stråleterapiprofesjonen innen den europeiske radiograforganisasjonen (EFRS).

Utviklingen innen stråleterapi har vært formidabel i de årene jeg har vært med, og faget er fortsatt like spennende, om ikke enda mer. Stråleterapeutenes anerkjennelse i stråleterapimiljøet er solid, takket være dyktige stråleterapeuter og NRFs arbeid.

post@holdpusten.no